Mellomfagsoppgave:
”Friluftsliv
og risiko”
”One should never underestimate the
importance of staying alive.”
Tom Patey,
engelsk klatrer, sitert i Breivik (1995)
Levert ved Høgskuleutdanninga i Stryn, høsten
2003
Av Lars Verket
Innhold
4.5 Hvorfor en bedriver sin aktivitet
5.1.1 Hvordan defineres begrepet risiko?
5.1.2 Hvorfor bedriver folk sin risikoaktivitet?
5.1.3 Hvor utbredt er skadeomfanget i disse
aktivitetene?
5.1.4 Endrer holdningen til risiko seg over tid, og
i så fall hvorfor?
5.1.5 Har risiko verdi i seg selv?
1
Innledning
Denne
oppgaven skal handle om friluftsliv og risiko. Risiko er et vanskelig begrep, men
blir likevel brukt mye i dagligtalen. Livet er jo fullt av risiko, og har
garantert dødelig utgang…
Gjennom denne oppgaven håper jeg å
komme nærmere begrepet ”risiko” sin kjerne. Er det enighet om hva begrepet
betyr? Hva betyr risiko i friluftslivet? Har risiko verdi i seg selv? Dette er
noe av det jeg håper å få svar på.
Livet er
jo som kjent en ekstremsport, og vi skal alle dø engang. Gjennom media blir vi
bombardert med leteaksjoner, ulykker osv. fra friluftslivets arena. Bildet er
ganske fortegnet i forhold til det friluftslivet som drives. En må huske at over
90 prosent av befolkningen bedriver friluftsliv på en eller annen måte.
Risiko
har veldig mange aspekter, også utenom friluftsliv. Jeg skal prøve å komme litt
tilbake til det i oppsummeringen av denne oppgaven. Litt av inspirasjonen for å
skrive om dette, er nemlig at risiko i friluftsliv blir veldig fokusert.
Samtidig er det mange risikoaktiviteter (inaktivitet, røyking, alkohol, dårlig
kosthold osv) som har et helt annet fokus i media. Antagelig henger dette
sammen med at det tas risiko på kort og lang sikt. Friluftslivsrisiko handler
ofte om øyeblikket, mens mange andre aktiviteter har høy risiko på lang sikt.
Men, tilbake til oppgaven og risiko i friluftslivet:
Først i
denne oppgaven vil jeg redegjøre for utvalgte problemstillinger. Så vier jeg
ett kapittel til metode, før jeg tar for meg litteratur på området. Etter at en
del norske bidragsytere har fått sagt sitt, utarbeider jeg et spørreskjema som
legges ut til ”folket”.
I kap. 4 går jeg så igjennom resultatene fra
spørreundersøkelsen. I det siste kapittelet går jeg tilbake til
problemstillingene i 1.1., og ser om spørreskjemaet har kastet lys over de
spørsmålene jeg stilte meg der. Her vil jeg også prøve å skissere veier til
videre studier. Dette er et veldig interessant område, og jeg håper at andre
vil bringe temaet videre.
Jeg er
opptatt av tilgjengeliggjøring, og denne oppgaven kan lastes ned i diverse
formater fra nettstedet www.naturliv.no.
Der vil det også være mulig å hente dataene i spørreskjemaet (disse er lagret i
Excel-format).
1.1
Problemstillinger
I denne
oppgaven vil jeg forsøke å belyse følgende problemstillinger:
-
Hvordan
defineres begrepet risiko?
-
Hvorfor
bedriver folk sin risikoaktivitet?
-
Hvor
utbredt er skadeomfanget i disse aktivitetene?
-
Endrer
holdningen til risiko seg over tid, og i så fall hvorfor?
-
Har
risiko verdi i seg selv?
Dette vil
først blir forsøkt gjort gjennom en litteraturanalyse
i kapittel 3, og så gjennom et spørreskjema som analyseres i kapittel 4.
2
Metode
I denne
oppgaven har jeg benyttet meg både av kvalitativ og kvantitativ analyse. Den
kvalitative delen er ganske dominerende, og hovedvekten av den er
litteraturanalyse. Her har jeg begrenset meg til kun norske forfattere. I
tillegg til at de skal være norske, har jeg stilt som krav at de skal skrive om
friluftsliv.
Grunnen til
dette er avgrensningsproblematikk og omfang, og ikke at utenlandske forfattere
glimrer med sitt fravær[1].
En annen
del av den kvantitative analysen er definisjon og holdning i forhold til
risiko. Dette spørres det etter i spørreskjemaet.
Den
kvantitative delen av undersøkelsen inneholder opptelling og prosentuering i forhold til kjønn, alder og noen ja/nei-spørsmål.
2.1
Spørreskjemaet
Spørreskjemaet
er i sin helhet gjengitt i kapittel 7 – vedlegg. Det består av 9 spørsmål:
-
Kjønn
Dette er en dikotom variabel, og jeg spør for å se om ett kjønn er
overrepresentert.
-
Alder
Dette er en kontiunerlig variabel, og jeg er
interessert i aldersspredning og gjennomsnittsalder.
-
Friluftsaktivitet
Her er jeg ute etter hva slags aktivitet respondenten bedriver. Det kan hjelpe
oss til å se om det er forskjellig oppfatning av risikobegrepet i forskjellige
aktivitetstyper.
-
Definisjon av risiko
Her får ”folket” si sin mening.
-
Hvorfor en bedriver sin aktivitet
Her har respondentene mulighet til å beskrive sin motivasjon for å bedrive sin
friluftsaktivitet.
-
Skade
På en skala fra 1-5 er det mulig for respondentene å angi i hvilken grad
aktiviteten har ført til skade.
-
Endret holdning
Her spør jeg om
holdningen til risiko har endret seg over tid.
-
Hvorfor endre holdning?
De som svarer ja på spørsmålet over blir så bedt om å grunngi dette.
-
Risiko verdi i seg selv?
Dette er et
ganske vanskelig spørsmål med mange implikasjoner. Jeg har likevel valgt å ta
det med.
2.2
Utvalget
Det
opereres ofte med begrepet ”representativt utvalg”. I denne oppgaven synes jeg
det var mer interessant at de som fattet interesse for en undersøkelse om
”Friluftsliv og risiko” svarte på spørreskjemaet. Derfor laget jeg et
elektronisk spørreskjema, og la det ut på mitt nettsted www.naturliv.no. Så la jeg inn en
oppfordring om at folk måtte delta i spørreundersøkelsen på følgende
nettsteder:
-
www.adrenaline.no
Dette nettstedet blir drevet av undertegnede, og konsentrerer seg om padling,
vandring, klatring og sykling.
-
www.fjellforum.net
Dette nettstedet blir drevet av 9 friluftsnettsteder i Norge, blant annet
adrenaline.no. Her er det en overvekt av fjellgeiter, skientusiaster
og topptur/tinderanglere.
-
www.steepstone.com
Dette nettstedet er et mekka for klatrere og buldrere,
og har svært stor trafikk i forhold til nettstedene over.
-
news:no.fritid.friluftsliv
Denne nyhetsgruppen har relativt liten aktivitet, men besøkes av et veldig
variert utvalg av friluftslivsfolk.
Dermed får
jeg ikke noe representativt utvalg, og antagelig vil de som bedriver klatring
gjøre at utvalget blir ganske skjevt. Mot dette kan det så hevdes at disse
friluftslivsutøverne ofte har et svært reflektert forhold til risiko. Dermed
kan det jeg taper i et skjevt utvalg, vinnes tilbake på kvalitativt gode og
reflekterte svar.
Jeg
definerte ikke friluftsliv for respondentene, men lot de som følte seg truffet
av spørreskjemaet svare. En definisjon av dette begrepet er en stor affære[2].
Aktivitetene jeg fikk inn på spørreskjemaet kan alle plasseres inn under
friluftsliv på en eller annen måte, selv om de kanskje skiller seg fra det som
tradisjonelt blir oppfattet som friluftsliv. Jeg forkastet noen få skjemaer på
bakgrunn av aktivitet. Det gjaldt noen sære aktiviteter (for eksempel ”utepuling”), noen som ikke bedrev noen aktivitet, og en del
som hadde svart flere ganger.
Spørreskjemaet
ble publisert på alle de fire nettstedene den 25.9.2003, og første svaret
dumpet inn allerede etter 3 minutter. Skjemaet lå ute til 8.10.2003, og da var
det kommet inn 86 svar.
3
Begrepet
”risiko”
Begrepet
”risiko” er omtalt i mye forskjellig litteratur. I metodedelen av oppgaven
avgrenset jeg litteraturen bare til norske forfattere, og videre igjen bare til
litteratur som samtidig omhandler friluftsliv.
Det gjør
litteraturoversikten mer håndterlig, og skulle holde til å gi et greit
overblikk over feltet. Så vil jeg i oppgavens kapittel 4 komme tilbake til hva
folk flest mener om begrepet ”risiko”.
3.1
Breivik
Gunnar
Breivik, rektor ved Norges Idrettshøgskole, er vel det nærmeste vi kommer en
”Mr. Risiko” i Norge. I gjennom 20 år har han vært opptatt av risiko, og har
skrevet utallige artikler om emnet.
Det som
skiller Breivik fra de andre jeg omtaler i denne litteraturdelen er at han også
ser den positive siden av risikobegrepet. For eksempel skriver Breivik (1989):
”Risikoen er den ene siden av
medaljen, baksiden. Fremsiden er at risikofaktoren er knyttet til gleden over å
kunne mestre stor fart, stor høyde, loddrette vegger, brusende elver. Og
selvfølgelig forhøyes opplevelsen av gleden over å mestre seg selv, sin egen
angst, sine egne reaksjoner. I risikosport forhøyes den elementære rus mange
føler i berg og dalbanen ved at det er jeg selv som
mestrer, handler og kontrollerer.”
Samtidig
som Breivik ser den positive siden av risiko-medaljen,
er han ikke helt villig til å gi risiko egenverdi i seg selv:
”Poenget med klatring er ikke å
underkaste seg farene, men å mestre dem. Man utsetter seg for risiko frivillig,
men man kontrollerer risikoen gjennom sine ferdigheter.” (Breivik 2002)
Gleden
ved aktiviteten er altså helt sentral, og denne er sterkt knyttet sammen med mestring. Han skriver videre (i Breivik 1989):
”Gleden over kompleks mestring er kanskje særlig sterk i risikosport. … Det er
elementer av strategi og sjanse, det er handling under tidspress, mestring av egen angst og frykt, det er interaksjon med
naturen og naturkreftene. Alt sammen gir en kombinasjon av intellektuell,
følelsesmessig og motorisk glede knyttet til kontrasten mellom mestring og ikke mestring,
trygghet og frykt.”
Litt
senere (i Breivik 2002) skriver han:
”… spennende aktiviteter har
egenverdi. De gir så sterke opplevelser av glede og mestring
at folk kan bli ”hekta” ut fra selve aktivitetens egenart. Visse ting gir ”deep flow”.”
Dermed er
det litt uklart hva han egentlig mener, men vi kan iallfall slå fast at Breivik
er den som er desidert mest positivt innstilt til risiko av de forfatterne jeg
ser på i denne oppgaven.
Når det
kommer til selve definisjonen starter han med å fortelle at begrepets eymologi fører oss tilbake til det italienske ordet risco. Historien går tilbake til begynnelsen på den
europeiske forsikringsbransjen, og risco betyr ”det
som skjærer”. Skjær i sjøen altså. Breivik finner at i de fleste sammenhenger
defineres resikobegrepet slik at det innebærer fare
for tap av en eller annen type. Begrepet ”risikosport” definerer Breivik (2000)
på denne måten:
”Aktiviteter der man må regne med
å kunne bli alvorlig skadet eller å dø som følge av aktiviteten.”
Breivik
(1995) utfylller risiko-begrepet
med følgende:
Begrepet ”risiko” er
definisjonsmessig knyttet til en viss sannsynlighet eller fare for tap. Tapet
kan gjelde kropp, helse og liv (fysisk risiko), men kan og knyttes til
villighet til å tape eller mislykkes på en rekke ulike områder i livet. Man
taler om økonomisk risiko, sosial risiko, intellektuell risiko,
prestasjonsmessig risiko og også personlig eller eksistensiell risiko. … I den
klassiske beslutningsteorien skjelner man mellom handling under sikkerhet,
usikkerhet og risiko.
Risikopersepsjon – evne til å
oppfatte, persipere en viss fare, et visst mulig ulykkesforløp.
Risikoevaluering – individets
evaluering av risikoen både når det gjelder sannsynlighet og omfang.
Risikobeslutning – den bevisste
beslutning om å ta eller ikke ta en viss risiko i forbindelse med en mulig
handling.
Risikovilje/risikovillighet –
betegner en viss holdning som individet har til å ta risiko.
Vi ser at
risikobegrepet har en rekke sider. I de mest brukte modellene er mennesket
primært risikounnvikende. Breivik mener at risikotaking kan knyttes til
handlinger eller til arenaer.
”… jo farligere arenaen blir,
desto større må sikkerhetsbevisstheten være.”
”Det er altså viktig å skille
mellom handling og arena. Det som kjennetegner utøvere i risikosport og andre
såkalte risikotakere, er at de er villige til å gå inn på arenaer som er
risikable, der det er en viss sjanse for at noe kan gå galt. Når de går inn på
disse arenaene, er de imidlertid sikkerhetsbevisste.”
Også
Breivik er opptatt av samfunnsutviklingen, og mener at balansen mellom velferd
og risikovillighet er en av de viktigste utfordringene for det modne
skandinaviske velferdssamfunn (Breivik 2002). Flere oppsøker
spenningsaktiviteter, men er ikke villige til å gå den lange veien om opplæring
og mestring. Breivik (ibid) skriver:
”Man velger strikkhopp fremfor
fallskjermhopp og rafting med elvelos framfor
strykpadling i egen kajakk. Da endrer imidlertid risikobildet seg.
Ekspertsystemer, objektive sikkerhetstiltak, utstyrskrav og sertifisering trer
inn i stedet for personlig ansvar for egen sikkerhet.”
I det
hele tatt er Breivik kjent for å være skeptisk til all sikkerhetstenkningen vi
omgir oss med. Om dette skriver han i Breivik (1996):
”Noen er opptatt av 24 timer
sikkerhet der vi skal være sikkerhetsbevisst alle døgnets timer. På en måte er
dette kroningen av modernismens tanke om det rasjonelle trygghetsorienterte
menneske som viser måtehold i behov, tar vare på helsa og ikke gjør dumme ting.
Men mennesket er altså ikke helt plastisk. Under overflaten bobler en masse
behov styrt av gener som er utviklet i forhold til en livssituasjon med
utfordring og drama, med jakt, sanking, kamp og usikkerhet.”
Han er
opptatt av at vi her en rar innstilling til risiko[3].
Om dette skriver han i Breivik (1989):
”Spaltetheten
i norsk holdning til risiko kommer til uttrykk i vår utrolig inkonsekvente
risikopolitikk. Man aksepterer risiko hvis den ikke er av for dramatisk
karakter, og dersom mange nok driver med aktiviteten. (eks med rask passbåt
kontra base i Trollveggen) … Det norske likhetsidealet, negativt uttrykt i
Janteloven, favner altså alle de som driver med det flertallet aksepterer som
normalt og riktig, men fordømmer temmelig nådeløst subkulturene, det som drives
av de få.”
Breivik
mener at risikotageren utgjør en slags sammfunnskritikk,
et opprør. Risikotageren er både et resultat av, og en kritikk av samfunnet. I
samme artikkel skriver han:
”… opprør mot det glatte
teknologiske samfunn. … opprør mot betong og plast, rutine og kjedsomhet. … Er
risikosport snarere å betrakte som et ”spicy” krydder
på det moderne forfengelighetens marked?”
Risikotageren
– også ofte omtalt som høystimulisøkeren[4]
er en spesiell type. Nedenfor har Tordsson beskrevet idealtypen. I en
undersøkelse fra 1984 ble de beste fallskjermhopperne i Norge karikert på denne
måten:
”Det var ikke bare det at de likte
fart, spenning og fysiske utfordringer, de skåret også svært høyt i søken etter
alle mulige typer nye opplevelser. De var villig til å prøve stadig nye
utfordringer både på det ytre og indre plan, de var mennesker som likte å
feste, slå seg løs, drikke og ta sosiale sjanser.” (Breivik 2002)
3.2
Tordsson
Tordsson
har nylig avlagt sin Dr.Scient
eksamen (Tordsson 2003), og har arbeidet med friluftsliv i en årrekke. Han har
ikke definert risiko i noen av de arbeidene jeg har lest av ham, men skriver en
del om risikotakeren:
”Han – risikotakeren er i hovedsak
en mann – er langt på vei en ny bekjentskap. Nytt er det nok ikke, at noen
liker det hasardiøse, men at risikotakeren frankt deklarerer at risiko er en
verdi: for ham handler møtet med natur i første rekke om ”utfordring”,
”eventyr” og ”spenning”. Skal en få det beste ut av livet og friluftslivet, må
en derfor ta sjanser og leve farlig.” Tordsson (2000)
I denne
artikkelen tar han skarp avstand fra å dyrke risikoen:
”… kamp mot risikotaking – mot
fenomenet, og mot mulige legitimeringer – fremstå som et ideologisk
sanitærarbeid, et friluftslivets kulturelle heimevern.”
Samtidig
ser han risikotakeren som et uttrykk for behov i samfunnet og samfunnets utvikling.
Han skriver i Tordsson (2000):
”… risikotakeren tilby et slags stedfortredende liv for andre, som lever i en
mer farveløs hverdag: ”helten” tar sjanser, opplever
og yter for oss, hvis vi identifiserer oss med ham.”
Og:
”Risikotakeren er en av oss. Han
forteller om de vilkår for livsforståelse og livsutfordring
som vår tid gir for den enkelte: tidens selvmotsigelser og dikotomier,
ambivalenser og paradokser. Slik kan risikotakeren si noe om hva det er å være
menneske i vår tid.
Likevel
er han skeptisk til dette, og følger Mytting og Einang i forhold til syn på ulykker (Tordsson 1998):
”Blir det opplest og vedtatt at i
friluftsliv er risiko noe godt og verdifullt, eller at risikotakere har en
spesiell og beundringsverdig personlighet, da vil det også bli flere som
forstår det slik. Og dermed flere som oppsøker risiko. Og dermed, trolig, flere
alvorlige ulykker.”
Han
oppfatter ulykker ”som en irettesettelse fra naturen” (ibid). Samtidig er han
helt åpen for å gjøre vanskelige (det leser jeg som risikofylte) aktiviteter,
men det må henge sammen med mestringsevne:
”Det er helt greit å gjøre det
”vanskelige”, når en har den ferdighet, overskudd og forståelse, som gjør det
helt naturlig å gjøre det ”vanskelige”. Derimot er det misforstått å gjøre det vanskelige
fordi det er vanskelig.” (Tordsson 1998)[5]
Likevel,
noen gjør nettopp det. Men, de er et veldig lite mindretall, det skal vi huske.
Flere undersøkelser har vist dette, og Tordsson (2003) skriver:
”Risikotakeren er neppe en vanlig
skikkelse. ”Ekstremaktiviteter” er den uten sammenlikning minst utbredde formen
for friluftsliv, også blant ungdommer, og fenomenet er helt marginalt blant
voksne.”
At
risikotakeren ikke blir sett på som en vanlig skikkelse, blir særdeles klart
når Tordsson (ibid) skisserer idealtypen:
”Idealtypen av en risikotaker kan
beskrives som en hedonist, men en desperat slik, for livsfølelsen hans er i
utgangspunktet svak, kriteriene for fremgang uklare, meningsopplevelsen diffus
og det sanselige livet fattigslig. Hverdagens anomiske
karakter tvinger risikotakeren til å søke seg til ytterligheter for her å
erfare noen absolutter i tilværelsen. Livsintensitet
finner risikotakeren gjennom å balansere på grensen mellom liv og død. … Først
når alt blir satt på spill framtrer tydelige grenser.”
Denne
idealtypen er både lik, men samtidig veldig forskjellig fra det Breivik har
funnet.
Til slutt
vil jeg vise at Tordsson (ibid) også knytter risikobegrepet mot vår tids natursyn. Natursynet har vært i veldig endring bare de
siste 100 årene, og å bringe risikobegrepet inn her er interessant. Han
skriver:
”Kanskje sier risikotakeren også
noe om vår tids natursyn. … forestillingen om risiko
vår tids naturforståelse, … system i ulage, … Å forholde
seg til natur er å forholde seg til noe uberegnelig og truende. Naturen er et
sted hvor det gjelder å overleve.”
3.3
Mytting
Mytting
har arbeidet mye med blant annet skred og nye trender. I Mytting
(1998a) deler han risikobegrepet opp i tre deler, og definerer dem slik:
”Risiko kan forstås på flere
måter:
Opplevd risiko (subjektiv risiko), det en person føler uavhengig av om det reelt
foreligger en fare eller farefull situasjon (klatring på godt sikret og stramt topptau oppleves av de fleste nybegynnere som ”psykende” selv om det er minimal sjanse for at noe går
galt).
Faktisk risiko (objektiv risiko) er der det foreligger en reell mulighet for alvorlig
skade og død (på de fleste breer vil brevandring ha
høy faktisk risiko).
Statistisk risiko er sannsynligheten for at alvorlig skade og død skal hende en utøver
basert på statistikk over antall ulykker pr. tur eller tid utøvd. (Den
statistiske risikoen ved brevandring er lav.)”
I forhold
til ulykker skriver han (ibid):
”Ulykkene kommer som følger av at
utøverne søker utfordring, tar bevisste sjanser, søker risiko og fare.”
På samme
måte som Einang (se senere) er han opptatt av
opplæring, fordi som han sier det kan være ”dårlig
samsvar mellom faktisk risiko og hvordan personer registrerer og opplever
denne.” (ibid)
Han
skriver i samme artikkel om noe som heter KAP-modellen:
”Gjennom tiltak som øker en
persons kunnskaper (Knowledge)
påvirkes vedkommendes holdninger (Attitudes) og som slår ut i endret atferd (Practice)”
Mytting
er også opptatt av kultur og samfunnsutviklingen, og dens betydning. Han skriver
om dette i Mytting (1998b):
”Det er i vår kultur en betydelig
aksept på en livsstil som rommer omgang med det usikre. Ikke minst våre
friluftslivstradisjoner er en manifestering av dette forhold: Det som er nytt
er at vår mestringsevne i omgang med det usikre er
blitt dårligere. Vår evne til å oppfatte risiko er dårligere… I dag er læring
av kunnskap og ferdighet atskilt fra sammenheng og sted.”
Det er
heller ikke bare vår evne til å oppfatte risiko som er blitt dårligere. Media
har også mistet perspektivet i forhold til friluftsliv og risiko. Mytting (ukjent) skriver meget treffende om dette:
”Gir medias formidling av
hendelsene et riktig bilde av det som skjer - de
helsides oppslag i avisene, tett-på
reportasjer, kommentarer fra ekspert- og ansvarlighets- personer,
kommentarartikler på lederplass? Sml. oppslagene etter påske i 1997, da
Dagsavisen 01.04.97 hadde førsteside pluss flere helsider i avisa om
ulykkene i vinterfjellet; fire personer omkom i fjellet, hvorav to i en
snøskredulykke (klatrere på retur). Mens det i samme avis på 4 linjer i en
bortgjemt en-spalter går fram at 6 omkom og 50 ble
skadd i påsketrafikken på veg hjem fra fjellet…”
Jeg skal
ikke ta med mer om dette her, men kommer tilbake til dette i oppsummeringen av
oppgaven.
3.4
Einang
Einang
har lang ekspedisjonserfaring, blant annet fra Himalaya. I Einang
(1999) skriver han at ”svært få som vil
oppleve fare og risiko som noe positivt.” Han er dermed svært kritisk til
det Breivik skriver om at risiko både er negativt OG positivt. Han skriver
videre:
”Ved å framholde risiko som verdi,
vil en trekke andre til situasjoner med høg risiko. Dessuten vil arbeidet med å
øke sikkerhet miste mening – siden risiko i seg selv fremholdes som verdifull.”
Han
skriver videre:
”… direkte umoralsk når person er
som er sterkt engasjert i friluftsliv og friluftsopplæring drar fram risiko som
en verdi. Det avsporer og hemmer arbeidet med en av de viktigste sidene ved
friluftsopplæring: Å øke sikkerheten ved ferdsel på sjø og land.”
Han er
veldig fokusert på sikkerhetstenkningen, og mener fokus på risiko blir en
avsporing. Selv om han også er veldig klar på at risikoen i friluftslivet i
høyeste grad er tilstede, men at den er negativ. Han
skriver:
”Risiko er en negativ side ved noe
som oppleves som positivt… løssnøkjøring på ski: Jo større nysnømengde, desto
større opplevelse – og skredfare.”
I stedet
for å holde fokus på risiko som noe positivt, vil Einang
fokusere på opplæring. Gjennom dette vil han redusere risikoen mest mulig. Slik
at vi kan få færre ulykker.
3.5
Grimeland
Grimeland
har gitt ut boken ”Når uhellet er ute – metoder for kameratredning i
klatrefjell” (Grimeland 1997) og skrevet hovedoppgaven ””Vor
sport”: Klatring i Norge 1900-2000” (Grimeland 2000). Gjennom dette har han
lang erfaring innenfor klatremiljøet i Norge. I Tordsson (1998) uttaler han
følgende om risiko:
”Jeg tror vel det i hovedsak er i
etterkant av en tur at det blir konkret fare og dødspotensiale.
Det er min erfaring at underveis på klatretur så er ikke folk så veldig opptatt
av å oppsøke risiko, da er de opptatt av å minimalisere risiko, men i etterkan
kan det være veldig fengende å fortelle om det de har utsatt seg for så det er
vel kanskje der det er poenget.”
3.6
Ukjent
En
definisjon som jeg fikk høre første gang under et brekurs
på Stryn blir mye brukt, uten at jeg har klart å spore opp hvem som er
opphavsmann/kvinne til denne[6].
Den lyder:
Risiko = konsekvens x sannsynlighet
Dette er
sikkert ikke ment helt matematisk, men gir et godt bilde på hva som utgjør
risikoen, og hvordan en kan balansere ligningen ved å utsette seg for større
konsekvens, men redusere sannsynligheten – samtidig som risikoen er konstant.
Kosekvens er i vår sammenheng knyttet til
fysisk skade, men i generell risikoteori kan man jo se for seg både økonomisk,
sosial og annen skade/tap. Mytting (1998) skriver: ”Konsekvensene av skadene kan variere fra
død til bagateller.”
Sannsynlighet er da sjanse for at konsekvensen skal oppstå.
Denne sannsynligheten er avhengig av mange forskjellige variable. I Verket
(2003) nevnes fem, men listen kan helt sikkert gjøres mer omfattende:
- Kunnskap
- Personlige ferdigheter
- Erfaring
- Sikkerhet
- Personlig egenskaper
Verdiene
på disse variablene vil avgjøre om sannsynligheten for konsekvens øker eller
minker.
Formelen
gir også god mening i forhold til subjektiv og objektiv risiko. Breivik (1989)
skriver om dette:
”Man må skille mellom den
subjektive risiko en utøver føler og den objektive risiko som faktisk er
tilstede. En utøver kan føle at noe er svært farlig uten å være det. Og omvendt
kan noe være farlig uten at man føler det. Gjennom lang erfaring innen en
sportsgren vil normalt den subjektive risiko nærme seg den objektive.”
Vi ser at
han her spesielt trekker fram erfaring som en ting som reduserer
sannsynligheten for konsekvens, og dermed reduserer risikoen. Den objektive
risikoen kan man aldri overskue helt, men gjennom erfaring vil utøveren bli
bedre og bedre til å oppfatte den ”sanne risikoen”. Det vil si at utøveren kan gi
konsekvens og sannsynlighet i formelen over mest mulig reelle verdier.
4
Resultater
I dette
kapittelet skal jeg ta for meg resultatene fra spørreundersøkelsen. Totalt var
det 86 respondenter som svarte på 9 spørsmål.
4.1
Kjønn
I
utvalget er det 15 kvinner og 71 menn. I prosent utgjør dette henholdsvis 17,4
prosent og 82, 6 prosent. Menn er altså i stort flertall.
Dette
stemmer godt overens med det andre også har funnet. Breivik (1989) skriver for
eksempel:
”… det er også stadig flere jenter
som søker inn i risikosport,
foreløpig i langt mindre anntall enn
gutter.”
4.2
Alder
Gjennomsnittsalderen
i utvalget er 31,3 år. Laveste alder er 21, og høyeste 53. Da det er så stor
skjevhet i utvalget med hensyn til kjønn, har jeg valgt å ikke splitte opp
utvalget ytterligere med hensyn til denne variabelen.
4.3
Friluftsaktivitet
Aktivitetene
spenner over et stort spekter. Både soppsanking og basehopp er representert.
Likevel er klatring klart overrepresentert. 31 stykker oppgir klatring som
aktivitet, og de utgjør dermed litt over 36% av hele
utvalget mitt. Også forskjellige typer fjellvandring/topptyrer
og kano/kajakkpadling er godt representert.
4.4
Definisjon
av risiko
Det kom
inn 85 svar på definisjon av risiko, og nesten ingen var identiske. Etter flere
gangers gjennomlesning delte jeg inn i fire forskjellige kategorier:
- De som oppfatter risiko
forbundet med skade/fare
- De som bruker definisjonen
Konsekvens x Sannsynlighet
- De som oppfatter risiko som
noe som skjer ”over evne”
- Andre (subjektiv-, objektiv-,
faktisk risiko med videre)
Da fikk
jeg denne fordelingen av svar:
Figure
1: Hvor mange prosent av utvalget som
foretrekker en av de fire forskjellige kategoriene av risikodefinisjoner.
Vi ser at
over halvparten av utvalget svarer med at det skal innebære skade eller fare.
Dette passer godt inn med for eksempel Breivik sitt syn. På andre plass kommer
ganske overraskende (iallfall for meg) formelen med Konsekvens x Sannsynlighet.
16 prosent oppgav dette som sin definisjon. Litt færre, 13 prosent, mente det
var risiko å gjøre ting ”over evne”. De resterende 13 prosentene klarte jeg
ikke å kategorisere.
4.5
Hvorfor
en bedriver sin aktivitet
I denne
delen av oppgaven var det mulig å oppgi 5 ord for å beskrive hvorfor en bedrev
aktiviteten sin. De skulle oppgis i prioritert rekkefølge. Jeg har fått mange
ord (selv om ikke alle respondenter har gitt 5 svar). En del av ordene er
synonyme, og her kunne en gått videre med kategorisering og oppdeling i
grupper. Jeg velger å ikke gjøre det, da det er levert inn hele 421 ord. Å
gruppere alle disse ville tatt lang tid. Interesserte henvises til
datamaterialet[7].
Jeg har
derimot sortert ordene alfabetisk, og så satt sammen grovt ord som opptrer
flere ganger. Dermed har for eksempler ”naturopplevelse”, ”natur” og ”opplevelse”
havnet sammen. På samme måte som ”sosialt samvær”, ”kameratskap”, ”det sosiale”
osv. Deretter så jeg hvilke gruppe som var størst. Jeg fant at følgende grupper
hadde fått flest svar (tallene må tas med en klype salt, fordi noen ord kan
være utelatt – likevel er tendensen klar):
- Naturopplevelse, natur og
opplevelse (50)
- Spenning og utfordring (50)
- Kameratskap og det sosiale
(35)
- Mestring (28)
- Gøy, glede og moro (26)
Dette er
fremstilt i figuren nedenfor:
Figure
2: Frekvens av ordkategorier i utvalget som
forklarer hvorfor utøveren bedriver sin aktivitet.
Vi ser at
naturopplevelseskategorien og kategorien for spenning og utfordring er oppgitt
flest ganger. Kameratskap og det sosiale havner på en tredjeplass. Hva som
følger deretter kommer an på detaljkategoriseringen. I min grovkategorisering
følger mestring og så gøy og glede til slutt. Bak
disse igjen finner vi avkobling og frihet.
I en
undersøkelse av Breivik (1989) finner han:
”En undersøkelse av norske utøvere
på toppnivå i klatring, elvepadling og fallskjermhopping viser at de driver sin
sport først og fremst ut fra 3 motivgrupper. De viktigste motivene er lek og
frihet, kameratskap og fellesskap, utfordring og opplevelse. I neste motivgruppe
som er av middels viktighet finner vi opplevelse av naturen, testing av hva man
selv duger til og helsemessige aspekter. Som lite viktig oppgir utøverne
konkurranse og prestisje, ære og berømmelse, popularitet og in-sport.
Men det dreier seg her om topputøvere. Utøvere på lavere nivåer kan ha andre
motivprofiler.”
Vi ser at
mine resultater ikke skiller seg nevneverdig fra hans. Han har naturopplevelse
i andre motivgruppe, og opplevelse i første. Disse har jeg kategorisert i
samme.
Når det
gjelder motiver for å drive friluftsliv overhodet er undersøkelsen til Vaagbø (1993) den mest kjente, men det vil gå for langt å
presentere hans resultater her. Interesserte henvises til litteraturlisten.
4.6
Skade
Det store
flertallet av utvalget oppga at de hadde hatt liten eller ingen skade ved
utøvelsen av sin aktivitet. I hvilken grad dette er representativt eller ikke
er vanskelig å si noe om. Statistikk blir som oftest bare ført over ulykker med
dødelig utgang, og selv da er statistikken mangelfull. Terje Nilsen (1995) ser
nærmere på dette i sin hovedoppgave ved HIH: ”Ulykker i friluftsliv”.
I denne
oppgaven vil det dessverre føre for langt å gå nærmere inn på dette.
Figure
3: Prosentuering av
skadeomfang i utvalget. Skade = 1 betyr lett/ingen skade, mens 5 er en alvorlig
skade.
4.7
Endret
holdning
Dette
spørsmålet skulle se på om mange hadde endret sin holdning til risiko. Mange
hadde gjort det, og det vises godt i figuren under:
Figure
4: Prosentuering av
utvalget med hensyn på om de har endret sin holdning i forhold til risiko.
Planen
var å se om endring av holdning kunne ses i forhold til forrige spørsmål –
skader. Det viser seg at endring av holdning er ganske uavhengig av dette. Det
store flertallet har liten eller ingen skader i sin aktivitet, og et enda
større flertall har endret sin holdning.
Hvorfor
folk endrer holdning skal vi se nærmere på i 4.8.
4.8
Hvorfor
endret holdning?
Vi så
ovenfor at hele 74% av utvalget hadde endret sitt
forhold til risiko. Ved en gjennomgang av spørreskjemaene finner jeg at det er
følgende faktorer som går igjen:
- Fått barn og familie
- Blitt eldre. Som respontent nr. 64 skriver: ” Uvøren som ung, mer forsiktig som gammel.”
- Fått kunnskap/kompetanse/erfaring/egenferdigheter.
- Sett at man ikke er udødelig
– egne og andres skader. ”Fordi det
er lite som skal til før man ikke lenger kan dra ut og gjøre det man
liker! Bedre å spre moroa utover hele livet, og ta mindre sjanser der og
da.”[8]
Det store
flertallet av de som har endret sitt forhold til risiko har blitt mer risikoaverse[9].
Et lite flertall oppgir at de tar større risikoer, og oppgir da økt kompetanse
som hovedgrunn til dette.
Dette
passer også godt inn med funn som Breivik (1996) har gjort:
”Det ser ut som behovet for
stimulering og spenning avtar med alder og at menn har større behov enn
kvinner.”
4.9
Risiko
verdi i seg selv?
Spørreskjemaet
ble avsluttet med spørsmålet ”Har risiko verdi i seg selv?” Dette er et
vanskelig spørsmål, men jeg valgte likevel å ta det med i undersøkelsen.
Resultatet var ganske overraskende:
Figure
5: Prosentuering av
utvalget i forhold til om risiko har egenverdi.
Vi ser at
hele 70% av mitt utvalg mener at risiko har verdi i
seg selv. Dette finner jeg personlig ganske oppsiktsvekkende. Vi husker Einang (1999) skrev:
”Ved å framholde risiko som verdi,
vil en trekke andre til situasjoner med høg risiko. Dessuten vil arbeidet med å
øke sikkerhet miste mening – siden risiko i seg selv fremholdes som verdifull.”
Mot dette
kan man hevde at hvis risiko og mestring går hånd i
hånd, så vil risiko ha verdi i forhold til at en blir skjerpet. Slik oppfatter
jeg Breivik i hans artikler.
Spørsmålet
er vanskelig. Det signaliseres også i svarene jeg har fått på spørreskjemaet,
der en av respondentene skriver:
”Risiko har verdi i seg selv. Det
vil si, verdien er å gjøre risikoen minst mulig…”[10]
5
Oppsummering
Jeg har i
denne oppgaven prøvd å belyse begrepet ”risiko” i forhold til friluftsliv på to
forskjellige måter. Først gjennom en litteraturstudie, og så gjennom et
spørreskjema. Jeg vil nå knytte dette opp mot problemstillingene jeg begynte
med. Så vil jeg se nærmere på hva jeg synes det kunne vært interessant å gå
videre med en annen gang. Dette må gjerne oppfattes som hint til andre som også
er interessert i temaet. Helt til slutt vil jeg knytte noen personlige
merknader til temaet. Klarlegge hvordan jeg nå ser på problemstillingen, etter
å ha arbeidet med den i ganske mange timer…
5.1
Problemstillingene
Så er vi
kommet frem til det mest spennende. Har oppgaven gitt svar på
problemstillingene jeg stilte i innledningen?
5.1.1
Hvordan
defineres begrepet risiko?
Jeg kom
ikke nærmere en fast definisjon av begrepet i løpet av oppgaven, men fikk
styrket mitt inntrykk av at risiko er knyttet til skade/tap. Særlig gjelder
dette resultatene fra spørreundersøkelsen. Det forundret meg også at formelen
”konsekvens x sannsynlighet” er såpass kjent i utvalget.
5.1.2
Hvorfor
bedriver folk sin risikoaktivitet?
Her
dukket det heller ikke opp noen store overraskelser. At naturopplevelse,
utfordring/spenning og det kameratskap/det sosiale blir oppgitt som de
viktigste grunnene stemmer rimelig godt med andre undersøkelser også.
5.1.3
Hvor
utbredt er skadeomfanget i disse aktivitetene?
Dette
spørsmålet ble stilt mest for å se på samvariasjon
med om holdningen endres. Min tanke var at med skade ville holdning til risiko
endres. Dette er det IKKE støtte for i utvalget. Skadeomfanget (i forhold til
de som endrer holdning) er lite. Om skadeomfanget er lite i forhold til
befolkningen ellers osv. er det vanskelig å si noe om.
5.1.4
Endrer
holdningen til risiko seg over tid, og i så fall hvorfor?
Nesten 3
av 4 har endret sin holdning til risiko. Viktigste grunnene er ansvar (for barn
og familie), alder, kunnskap & erfaring og at man ikke er udødelig (egne og
andres skader). Det virker som om 3 tre første grunnene er viktigere enn dette
med skader. Dette med alder og erfaring stemmer også godt med funn andre har gjort.
5.1.5
Har
risiko verdi i seg selv?
Her
finner vi den største overraskelsen i denne undersøkelsen. I litteraturen er
det bare Breivik som klart gir risiko en verdi i seg selv, mens de andre er mer
eller mindre skeptiske. I spørreundersøkelsen er det hele 70%
som svarer at risiko har verdi i seg selv. Iallfall for meg er dette svært
overraskende[11]. I
ettertid skulle jeg gjerne hatt et felt med: Hvis ja, hvorfor? Den ballen
sender jeg herved videre…
5.2
Veien
videre
I
avsnittet over har jeg allerede skissert en mulig videreføring av dette
arbeidet. Punktvis vil jeg gjerne gi andre følgende momenter til oppfølging:
- I mitt utvalg svarer 70% av utvalget at risiko har egenverdi. Hvorfor hadde
vært spennende å vite mer om.
- Skadeomfang. Her er det
dårlig statistikk (særlig på mindre skader).
- Personligheten til
risikotageren. Antagelig er det en individualist som er vanskelig å få til
og passe i en bestemt bås. Likevel er det et ganske stort sprik fra
Breiviks til Tordssons beskrivelse…
- Hvorfor er noe risiko
legitim, og annen risiko ikke? Se nærmere på holdninger, og undersøke hva
som innebærer faktisk risiko og subjektiv risiko.
Listen
kunne helt klart vært gjort veldig lang. Dette får holde som noen små drypp.
Til de som er interessert i å gå videre: Risiko og temaer rundt dette er et
interessant område – Lykke til!
5.3
Personlig
sluttbemerkning
Til slutt
kommer jeg ikke utenom å knytte noen personlige bemerkninger til dette med
risiko. Mytting (ukjent) har allerede så vidt berørt
det samme som jeg har lyst til å avslutte med: 4 dør i påskefjellet, og får
masse medieomtale. 6 personer dør i trafikken på vei til/fra påskefjellet og
får en liten notis. Vi ser at risikoen i påskefjellet er mye mindre legitim enn
risikoen i trafikken[12].
Dette
bekreftes også av Krumsvik (2001):
“Også her til lands er merksemda omkring trafikkulykker relativt beskjeden i høve
til at dette faktisk er eit stort samfunnsproblem. Meir "spesielle", men langt mindre alvorlege ulykkesarenaer, som t.d. ulykker i heim,
barnehage, skule og i friluftslivet, får relativt mykje
merksemd. Styrer dette vår merksemd
vekk frå dei verkeleg omfattande risikoarenaer, til dei
mindre og marginale?”
Denne
oppfatningen berøres også i St.Meld.nr
39:
”Ulykker og skader ved uorganisert
friluftsliv utgjør per i dag eit lite problem. I ei
tid der fysisk inaktivitet er ein trussel mot
folkehelsa, er det ei langt større utfordring å skape vilkår som fremjar friluftsliv og fysisk aktivitet i befolkningen.” (Strekpunkter i 9.1.2)
Hvorfor
skjer dette? Jeg er overbevist om at dette er mer eller mindre bevisst fra
medias side. De fokuserer på det som angår den enkelte perifert for å selge
mest mulig. Skulle de skrive om det som virkelig innebærer risiko, ville det
angå hver enkelt av oss personlig. Det selger ikke – såfremt en ikke kan tjene
penger på det. Krumsvik fanger også opp dette i sin kronikk (ibid):
” Vi vel nemleg
svært ofte meir risikofylt åtferd enn vi kunne ha
gjort, mange gonger om dagen. Vi køyrer meir, køyrer fortare, drikk meir, røykjer meir,
solar oss for mykje, et meir,
stressar meir, mosjonerer
mindre osv. - enn vi kunne ha gjort. Forsking syner at dette har samanheng med at folk flest let seg lettare utsetje for risiko der det fatale resultatet ligg langt
fram i tid, som t.d. faren for hjerte- og karsjukdomar
som følgje av langvarig passivitet, røyking og dårleg
kosthald. Denne "legitime" risikoåtferda gjer milliard-innhogg på
statsbudsjettet kvart år og fører til mykje tragisk,
men blir sjeldan krisemaksimert på same måte som ved dei mindre og marginale risikoarenaer.”
Det er
lett å se for seg en feit mann i sofaen foran TV med tippekamp. Røyken i ene
hånda, pilsen i den andre. I nyhetene etterpå rister han på hodet over noen som
bedriver basehopp på Kjerag. Hvem lever mest
risikofylt? Eller det kultiverte rødvinspartyet der
den ”dype diskusjonen” dreier seg om alt det skadelige barn kan bli utsatt for.
Før de setter seg i bilene sine og kjører hjem…
Risiko er
gjerne noe andre utsetter seg for. Dessuten fokuseres det på risiko som skjer
der og da, ikke langt frem i tid. Krumsvik (ibid) har også noe om dette:
“… risiko er sosialt konstruert i
den gitte kulturen. Slik er det også i vår kultur. Dette dannar
også basisen for våre haldningar til kva som er legitim versus ikkje
legitim åtferd i kvardagen. I dette biletet ser ein at det sterke
risikofokuset fører til at både leiken, kroppsøvinga/idretten og friluftslivet
slit for sin legitimitet i samfunnsdebatten. Risikofokuset blir gong på gong
løfta fram som nærast eit uoverkommeleg problem som øydelegg denne legitimiteten.
Dette synast å bli forsterka gjennom media sitt tidvise tabloide søkjelys på dette
området. Desse oppfatningane
er lette å internalisere for folk flest, dersom ein ikkje søkjer meir
djuptgåande kjelder. Gjer ein det, vil ein finne at det er
få område der ein ser ei slik udiskutabel tverrfagleg semje om helsemessig vinst som nettopp i leik,
kroppsøving/idrett og friluftsliv.”
Vi ser at
denne konstruerte risikooppfatningen (som jeg mener media må ta stor del av
skylda for – på kommersialismens alter) får store konsekvenser for folkehelsa.
Vårt syn på hva som innebærer risiko er ”kjøpt og betalt”. Faktisk er jeg noen
ganger fristet til å tro på at markedet helst vil ha oss i nærheten av et sted
vi bruker penger. Kan være konsumenter. Samfunnets tjenere. I skogen kan du
ikke få brukt penger, og på fjellets øde vidder er du fri fra markedets klamme
hånd. Dette er jo helt klart en trussel mot markedets ”usynlige hånd”[13].
Er vi oss dette bevisst? At det står sterke krefter bak salget av
rødvinsflaska, mens den øde fjellbekken bare er ”i seg selv”? Og at dette
kanskje legger sterke føringer på medias perspektiver på risiko?
Antagelig
treffer Kromsvik (ibid) spikeren på hodet når han avslutter sin kronikk med
følgende kraftsalve:
” Faktisk så kan det synast som om folk flest finn det mest behageleg
å ligge lågt og kritisere andre når hendelege uhell
skjer, framfor å vurdere eigen livsstil. Dette gjer
at vi altfor ofte "møter oss sjølve i døra" når ein
snakkar om risikoåtferd.”
Breivik (2002)
er også opptatt av hvordan vårt forhold til risiko dannes, og skriver:
”Skyldes våre risikoreaksjoner
vanedannelse og kulturell indoktrinering? Det kan synes slik.”
Risiko er
en viktig del av moderniteten. Om dette skriver Breivik (ibid):
”Det at man aktivt velger visse
typer risiko, er en viktig del av modernitetens risikoklima. Man kan for
eksempel profilere seg ved å kjøre stygt eller røyke tross de farene man vet
det innebærer. Giddens[14]
kaller dette kultivert risiko. .. visse sosiale former og kulturelle verdier
rundt risikoen. … et visst knippe risikoer som følger med den valgte livsstil.
… Risikoen kan være tydelig eller utydelig og mer eller mindre bevisst.”
Den
kultiverte risikoen er den jeg også omtaler ovenfor. I stedet for å nevne den
som en del av moderniteten, går jeg videre og mener at den er et resultat av
markedet og kommersialiseringen. Det er store penger å hente på at folk velger
uteliv i byen i stedet for uteliv i naturen. Kanskje virker det ikke slik i alt
gore-tex hysteriet. Hvis en ser på gjennomsnittsnordmannens
utgifter på risikofylt adferd, så blir ei gore-tex
jakke lite å snakke om. Men, kanskje mer synlig?
Samfunnsfokuset
når det gjelder risiko burde vært på:
- Fysisk inaktivitet
- Dårlig kosthold
- Tobakk og alkohol
I stedet
fokuseres det på marginalene. Fordi det ikke skal
angå oss. Det selger. Dessverre…
6
Litteraturliste
Breivik,
Gunnar (1987): Gutters trang til å
sprenge grenser. Om kjønnsroller, risiko
og identitet.
Opprinnelig foredrag på et seminar i Mannsrolleutvalget. Samtiden 3/90,
s. 11-16.
Breivik,
Gunnar (1989): Den søte lukt av fare.
Samfunnsmessige og psykologiske
betingelser for risikosport.
Samtiden 1/89, s. 22-29
Breivik,
Gunnar (1994): ”On
the move”: Stimulibehov og fysisk aktivitet innen
psykiatrien.
I: Toril Moe, Nils Retterstøl og Marit Sørensen (red.) Fysisk aktivitet – en ressurs i psykiatrisk
behandling.
Universitetsforlaget, Oslo 1998. S 32-42.
Breivik,
Gunnar (1995): Hvorfor leve trygt når man
kan leve farlig? Om ulykker og
risikosøking.
I: J. Lund og S.G. Nyblin: Risikosamfunnet
og risikosøking.
Konferanserapport fra Den 13. Nordiske konferanse for ulykkesforskere.
10-12 mai 1995 på Geilo. S. 18-27.
Breivik,
Gunnar (1996): Generasjon X: Om sport,
risiko og verdier i dagens og
morgendagens samfunn.
Praktisk Økonomi og Ledelse. Nr. 3. 1996. s. 77-86.
Breivik,
Gunnar (2001): Sug i magen og
livskvalitet
Tiden Norsk Forlag A/S,
Oslo
Breivik,
Gunnar (2002) Ekstremsport og
risikotaking som sosiologisk og samfunnsmessig
fenomen
I: Seippel, Ørnulf: Idrettens bevegelser: Sosiologiske studier av idrett i et moderne
samfunn.
Novus, Oslo
Einang,
Ola (1999) Friluftsliv og risiko
I: Artikkelsamlingen
Friluftspedagogikk, HINT 1999/2000
Faarlund,
Nils (1973): Friluftsliv – HVA – HVORFOR
– HVORDAN
Kompendium NIH
Finnes også i elektronisk versjon:
http://www.naturliv.no/faarlund/hva%20-%20hvorfor%20-%20hvordan.pdf
Grimeland,
Geir (1997): Når uhellet er ute – Metoder
for kameratredning i på klatrefjell
Norges Klatreforbund/Bregruppa-DNT
Grimeland,
Geir (2000): ”Vor sport”: Klatring i
Norge 1900-2000
Hovedoppgave ved NIH
Horgen, André (2001) Modell
for forståelsen av fenomenet friluftsliv
http://www.naturliv.no/andre/Friluftslivsdef.pdf
Krakauer, Jon (1997) Into thin air – A personal account of the
Everest disaster
Pan Books,
London
Krumsvik,
Rune (2001) Vår sosialt kontruserte risikokultur
Kronikk i Aftenposten 14.8.2001
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d222330.htm
Mytting,
Ivar (1998a): Refleksjoner over temaet:
Kan vi forebygge ulykker gjennom
holdningspåvirkning?
I: Artikkelsamlingen Friluftspedagogikk, HINT 1999/2000
Mytting,
Ivar (1998b): Sikkerhet i vinterfjellet;
kan sikkerhet planlegges?
I: Artikkelsamlingen Friluftspedagogikk, HINT 1999/2000
Mytting,
Ivar (ukjent): Med viten og vilje – er
risikoatferd hos skiløpere villet?
Publisert på nettsidene til Den
Norske Turistforening (DNT):
http://www.turistforeningen.no/fjellsport/codeland/dokument/tromso/ivar.htm
Nilsen, T
(1995): Ulykker i friluftsliv
Hovedfagsoppgave NIH, Oslo
St.meld.nr.39
(2000-2001) Friluftsliv – Ein veg til høgare livskvalitet
Det kongelige miljøverndepartement
Thelle,
Dag S. (red.) (2001) På den usikre siden
– Risiko som forestilling, atferd og
rettesnor.
Cappel.en Akademisk Forlag, Oslo[15]
Tordsson,
Björn (2003) Å svare på naturens åpne
tiltale
Dr. Scient avhandling NIH, Oslo
Tordsson,
Björn (2000) Risikotakeren i lys av ulike
paradigmer innen friluftsliv
Paper til NFR-seminar, program for idrettsforskning, Lifjell Hotell 2000
Tordsson,
Björn (1998) God tur! Om sikkerhet,
utfordring og vennskap med natur i
nordisk friluftslivstradisjon.
I: Bischoff, Annette (red): Friluftsliv sikkerhet og ansvar.
Høgskolen i Telemark og Norges Idrettshøgskole.
Vaagbø,
Ola (1993) Den norske turkulturen
FRIFO
Verket,
Lars (2003) Kronikk: Personlig utvikling,
utfordring og sikkerhet i friluftslivet
Hjemmeeksamen i Friluftsliv, kultur
og samfunn II våren 2003 ved HiT
http://www.naturliv.no/oppg/ped.htm
7
Vedlegg
1: Spørreskjema