Oppgave 1:

I denne oppgaven skal jeg først drøfte kort følgende påstand:

Friluftsliv som sosiokulturelt fenomen”. Så skal jeg avslutte med å skissere aktuelle alternative forståelser av friluftslivsfenomenet.

 

Friluftsliv som sosiokulturelt fenomen

”Ethvert menneske vokser fra første stund inn i et samfunn og en kultur”, skriver Østerberg (1997). Dette kaller han ”det sosiokulturelle”. I en slik oppfatning er det altså samfunnet og kulturen som bestemmer hva vi skal legge i friluftsliv som fenomen. Vi sosialiseres inn i en bestemt oppfatning (Durkheim).

 

Det betyr også at friluftsliv må forstås dynamisk – begrepets meningsinnhold endres over tid. Senere i denne eksamenen kommer jeg tilbake til dette.

 

Skal vi forstå friluftsliv, må vi altså studere forholdene i det samfunn og den kultur som omgir fenomenet. Friluftsliv oppstår på grunn av spesielle historiske, sosiale og kulturelle forhold (Tordsson 2002a). Vi lærer friluftsliv, vi tar del i friluftslivstradisjon, vi opplever friluftslivet og reproduserer det. På denne måten bringes friluftslivet videre gjennom språk og handling. På denne måten kan friluftsliv analyseres som alle andre fenomener i livet vårt. Derfor er også friluftsliv som sosiokulturelt fenomen det dominerende grunnperspektiv (Tordsson 2000).

 

Men, er det ikke noe mer? At grunnperspektivet på friluftsliv sier at det skal forstås som et sosiokulturelt fenomen, sier lite eller ikke noe om det spesielle med friluftslivet (Tordsson 2002a). Det er langt fra noen enighet i synet på hva slags kulturelt fenomen friluftsliv kan sies å være, skriver Tordsson (2000). Friluftsliv fremstår i dag som svært ulikt, selv om det også blir snakket om ”den norske turkulturen”. Nedrelid (1992) skriver: ”Det norske mennesket har dype røtter i en særpreget kultur som gir de fleste en trygg, om en ikke alltid så bevisst identitet.”

 

Friluftsliv er altså noe vi alle har felles, men som blir praktisert på forskjellig måte. Nye aktiviteter blir i all hovedsak tatt opp av ungdom, og kommer i tillegg til de tradisjonelle Bischoff og Odden (2002) nevner følgende eksempler på nye aktiviteter: frikjøring, terrengsykling, elvepadling, kiting og lignende.

 

Tilbake til spørsmålet: Er ikke friluftsliv noe mer enn et sosiokulturelt fenomen? Når jeg står ved havet, og kjenner at roen senker seg dypt inne i kroppen. Hvordan bølgene meditativt gir hvile. Er dette tillært? Jeg har jo vokst opp på et byggefelt ved siden av et jorde. Er det kulturelt betinget? Ikke i de sosiale grupper jeg har vokst opp sammen med – der mange hadde vannskrekk. Likevel – havet ”snakker” til noe langt inne i meg. Det gir meg ro. Jeg kjenner at å redusere dette til et sosiokulturelt fenomen byr meg i mot. Det må være noe mer. Noe spesielt med friluftslivet. Friluftsliv er forskjellig fra andre fenomener, som kafé- og kinobesøk. I friluftslivet samhandler vi med naturen, og deri ligger det spesielle. Faarlund (1999) skriver at ”naturen er kulturens hjem”, og treffer med dette spikeren på hodet.

 

Jeg oppfatter også Tordsson (2002b) som en støttespiller, i det han skriver at: ”…selve naturbegrepet en forestilling om at det finnes en virkelighet som ikke er skapt av samfunn og kultur.” Og han skriver videre i Tordsson (2000): ”Naturmøtet i friluftsliv er å møte en livsverden som ikke lar seg redusere ene og alene til begreper og kulturelle kategorier… Naturbegrepet rommer forestillingen om virkeligheten, slik den er i seg selv, uavhengig av menneskelige bearbeidelser, interesser og fordreielser. Med et paradoks kan vi si at naturen er sosialt strukturert som ikke sosialt strukturert.”

 

Jeg tolker Tordsson dit at han på samme måte som meg ikke kjenner seg helt igjen i det friluftslivet som beskrives som et sosiokulturelt fenomen. Han skriver at det ikke ”gir et innenfra gjenkjennelig bilde av hva slags fenomen friluftsliv er, hva det gjør med oss, på hvilke måter det kan gi mening og bety noe for den enkelte utøver”. (Tordsson 2002a) Derfor går jeg nå videre til å se på om det er noen alternativ forståelse av fenomenet friluftsliv som gir bedre mening.

 

Alternative forståelser

Hva skal vi så ha i stedet? Eller i tillegg? Jeg har valgt å se nærmere på fire forskjellige alternativer:

-         friluftslivet som noe naturlig og nedarvet

-         friluftslivets felt

-         naturens åpne tiltale

-         ”kulturen som naturens hjem”

Breiviks (1979) oppdeling i bygdas og byens friluftsliv har jeg ikke gått nærmere inn på, da jeg mener han bare beskriver to forskjellige sosiokulturelle fenomener.

 

Friluftsliv som noe naturlig

Denne alternative forståelsen kalles også biologisme, og tar utgangspunkt i at arv og miljø styrer oss. Mennesket har vært det samme i tusenvis av år, selv om kulturen modererer adferden vår over tid. Arven dominerer, og manifesterer seg i reproduktiv suksess. Andre navn for dette er sosiobiologi, enviromental psychology og fitted behaviour. Faarlund (1999) kan tas til inntekt for et slikt syn når han skriver: ”Naturen er kulturens hjem. Friluftsliv er en veg hjem.”

 

Hva da med alle kulturforskjeller? Her kan vi fort havne i dårlig selskap med rasister, og legitimere negativ adferd fordi det er naturlig (for eksempel aggresjon). Vi kan ende opp med en determinisme på grunn av gener. Likevel er det tåpelig å benekte arv, men det er ikke bare arv.

 

Friluftslivets felt

Den alternative forståelsen av friluftslivet som blir kalt ”Friluftslivets felt” finner vi i Tordsson (2002b). Han skriver:

 

”Med friluftsliv som et felt, mener vi å si noe om hvordan friluftsliv er ”situert”, hva som omgir fenomenet og hva det dermed forholder seg til. Perspektivet bygger på at friluftsliv skaper sin mening ikke ene og alene gjennom handlingenes iboende kvaliteter, slik vi hittil har prøvd å skissere disse, men at meningsdimensjoner i tillegg er å søke i friluftslivets forhold til konteksten.”

 

Friluftslivets felt er: Individ, Samfunn og Natur. Mellom feltene Individ – Natur finner vi en virkelighet bak begrepene. Mellom feltene Natur – Samfunn finner vi motsetningsparet ”natur – kultur” og mellom feltene Individ – Samfunn finner vi identitet som et personlig prosjekt.

 

Tordsson (op.cit) drøfter så friluftsliv i forhold til disse begrepene på flere nivåer. Det vil føre for langt å forfølge Tordsson inn i denne drøftingen i denne oppgaven. I forhold til den dominerende oppfattelsen av sosiokulturelt fenomen, bringer Tordsson inn naturen som eget felt (i tillegg til det sosiale og kulturelle). Dermed oppfatter jeg ”feltmodellen” som en mye bedre beskrivelse av friluftslivet som fenomen.

 

Naturens åpne tiltale

Dette er Tordssons oppfinnelse, og han skriver (Tordsson 2000):

 

”Uttrykket søker å fange det særegne i å forholde seg til nettopp natur, noe som både likner og skiller seg fra å forholde seg til livsorienterende kulturuttrykk som kunst, musikk, litteratur etc. Kjennetegnende for FL er at vi forholder oss som om naturen kommuniserer med oss. Naturens tiltale er åpent, ubestemt, har ingen intensjonalitet utenfor sin egen væren, men er det den er.”

 

Her ser vi at uttrykket ”naturens åpne tiltale” tar på alvor at det er naturen vi forholder oss til i friluftslivet, og at denne er ”det den er”. Altså at den har egenverdi i seg selv. Friluftsliv som sosiokulturelt fenomen kan også ha dette som utgangspunkt, men som oftest blir da naturen redusert til arena. Dessuten får vi her et mer subjekt – subjekt forhold mellom menneske og natur, mens en sosiokulturell forståelse handler mer om subjekt – objekt forholdet.

 

Jeg føler at Tordsson (2002b) har forstått min meditative tilstand ved havet på svaberget når han skriver: ” Gjennom å lytte til naturens ordløse tiltale, kan den enkelte oppleve en verden bortenfor begrepene.”

 

”Kulturen som naturens hjem”

Dette er vel egentlig ikke noe alternativ forståelse, men en refleksjon over hva som skjer hvis vi ”snur Faarlunds ordtak på hodet”. Det er jo slik i vår moderne verden at kulturen spiser seg innover i naturen (forstått som urørt natur). Over ¾ deler av Norges befolkning bor i byer, og det asfalteres i stor skala over hele verden. Villmark blir definert som et område der det ikke er menneskelige installasjoner i en omkrets på 5 kilometer. Kart fra 1900 og 2000 viser at Norge er blitt et helt annet land på disse 100 årene. Kulturen har tatt en kjempejafs av naturen.

 

Men, refleksjonen er denne: Kulturen kan ikke leve uten natur. Natur er forutsetning for liv. Uten natur, ikke noe liv. Fotosyntese, nedbrytning av avfall, mat – alt dette kommer fra naturen. Vi må ikke bli så fremmedgjort naturen at Faarlunds ordtak blir snudd på hodet. DA er det fare på ferde. Derfor ville jeg også ta med dette alternativet. Jeg mener at friluftsliv som sosiokulturelt fenomen bare blir en beskrivelse, mens vi også kan trenge noen normative refleksjoner rundt fenomenet i tillegg.

 

Oppsummering

I veldig mange tilfeller kan friluftslivsfenomenet forstås som et sosiokulturelt fenomen. Likevel, det er noe mer. Vi trenger en utvidelse. Både Tordssons felt-modell og begrepet ”naturens åpne tiltale” gir utvidelser av det sosiokulturelle. I begge disse alternativene har naturen en sentral plass. På denne måten kan vi gi et bilde av friluftslivet som stemmer bedre overens med det indre.


Oppgave 2

I denne oppgaven skal jeg først drøfte begrepet modernitet. Så skal jeg gjøre rede for og drøfte hovedmomenter i hvordan friluftsliv kan forstås i lyset av de vilkår som moderniteten gir for det enkelte mennesket.

 

Modernitet

Vi snakker om det moderne, modernitet og modernisme uten at vi har helt klar for oss hva det er – bortsett fra at alle gjerne vil være moderne. I denne oppgaven vil jeg bruke begrepene på denne måten:

 

Moderne

Å være moderne er en skjebne vi alle deler, vi som lever i et samfunn preget av moderniteten skriver Tordsson (2002b). Det vi kaller den ”moderne tid” startet rundt 1800 en gang (noen skriver fra 1750, mens Guneriussen (1999) henviser til ei bok i 1818 som starten på det moderne samfunnet). Framveksten av friluftsliv har dermed gått hånd i hånd med den ”moderne tid”. Vi har sett i oppgave en at friluftslivet stadig har endret seg (se også nedenfor). Det er et av hovedtegnene på det moderne også – endring.

 

Modernitet

I dette begrepet ligger det noe nytt i forhold til tidligere, gyldig i dag, relevant i samtiden, beredt til fornying og omprøving, skriver Tordsson (2000). Vi ser at det ikke er store forskjellen på begrepet ”moderne” og ”modernitet”. Likevel vil jeg bruke modernitet om det så er gyldig nå. Altså om det moderne i nåtiden.

 

Modernisme

Prosjektet om å endre samfunnet i en retning som står i overenstemmelse med bestemte idealer, forestillinger og rasjonaliteter (Tordsson 2002b). Tordsson opererer også med uttrykket ”hegemonisk modernisme” om den modernismen som er preget av forestillingene om fornuften, fremskrittet og det frie individet (dette kaller han også ideologisk modernisme).

 

Konstant endring er altså et av modernitetens kjennetegn. I FL har en i hovedsak søkt å skape en motvirkelighet til tidens jag etter forandring. Vi ønsker å oppleve natur som så lite som mulig preges av det moderne samfunnets påvirkning (Tordsson 2000).

 

Friluftslivet skaper altså en motvirkelighet, som mennesket kan passe inn i. I motsetning til i det moderne samfunn der det er fremmed. Dette harmonerer også godt med Breivik (2000) som skriver: ”It becomes evident that human nature and modern society do not fit into each other as a hand into a glove, or a key into a lock.”

 

Bischoff (1998) tolker friluftsliv som et moderne fenomen. Det preges av modernitetens dynamikker, utvikles og forandrer seg i takt med de kulturelle forandringer. Hun setter opp tre kjennetegn:

 

Før vi går over til å se på vilkårene enkeltmennesket stilles overfor i moderniteten, skal vi ta et raskt overblikk over de sosiale prosjektene som friluftsliv har utviklet seg innenfor de siste 100 årene. Dette er doktoravhandlingen til Tordsson. Han deler de siste 100 årene inn i 5 prosjekter:

  1. Det nasjonale prosjektet (århundreskiftet)
  2. Det sosiale prosjektet (mellom verdenskrigene)
  3. Moderniseringsprosjektet (etter krigen)
  4. Det økososiale prosjektet (70- tallet og inn på 80-tallet)
  5. Fellesprosjektet som mangler (frem til århundreskiftet)

Fellesprosjektet som mangler har en del tendenser som jeg skal komme tilbake til i slutten av denne oppgaven:

-         institusjonalisering

-         pedagogisering

-         individualisering

-         kommersialisering.

 

Friluftslivet har gjennom disse prosjektene vært et ekte uttrykk for modernitet. Ikke som noe uforanderlig og stivnet, men tvert imot som preget av en stadig endring og omkonstruksjon av uttrykk og mening, skriver Tordsson (2002d).

 

Begrepsparet modernitet – tradisjon, som ofte blir satt opp mot hverandre, blir altfor endimensjonalt for å beskrive friluftslivet. Det ser vi spesielt i Bischoff og Odden (2002) der de ser nærmere på frikjøring. De har i seg veldig mye av moderniteten, men på samme tid tar de vare på mye av det tradisjonelle.

 

Moderniteten kjennetegnes av Durkheims anomi-begrep: splittelse og nedriving av tidligere gitte begrensninger gjenspeiler seg i individets selvforståelse – å leve uten absolutte verdier, holdepunkter og grenser. Våre behov møter ikke ytre grenser, skriver Østerberg (1997).

 

For at denne oppgaven ikke skal bli altfor lang, nøyer jeg meg med en stikkordspreget oppsummering av begrepet modernitet:

 

Modernitetens indre sammenheng med friluftslivet: Naturmøte blir et rom for identitetsarbeid. Handlinger hvor kropp, følelse og intellekt fungerer integrert, er måter for å være menneske på, som livet i det moderne samfunnet i økende grad har lagt brakk, satt til side og tvunget oss til å undertrykke (Tordsson 2002b).

 

Jeg skal derfor gå nærmere inn på dette med identitet – da identiteten er sentral i moderniteten, og hører inn under det jeg har kalt individualisering ovenfor. Identitetsbegrepet skal jeg behandle ganske omfattende. Til slutt skal jeg komme men noen kommentarer i forhold til tendensene i ”Fellesprosjektet som mangler” og det enkelte mennesket.

 

Identitet

Ordet ”identitet” kommer av latinsk idem: ”samme som”, ”den samme”. Identiteten blir et refleksivt prosjekt i moderniteten skriver Tordsson (2002), og henviser til Anthony Giddens. Tordsson skriver videre:

 

”Naturmøte blir et rom for identitetsarbeid i den tid, når identiteten forvandles fra å være noe gitt (.) – til å være noe den enkelte selv må finne og skape: en fundamental og vedvarende livsoppgave.”

 

Tordsson (2000) nevner tre aspekter ved identitet:

 

Oppgaven blir å selv forme sin forankring i seg selv og i sin omverden. Dette blir på en og samme gang aktualisert og muliggjort av det moderne samfunnet. Samtidig blir det også problematisert og vanskeliggjort i det. Livet i det moderne samfunnet kjennetegnes av at det skapes en splittelse mellom det kroppslige og sanselige livet, følelseslivet og tankelivet. Det er ikke lett å bygge identitet i moderniteten. Men, det er her friluftslivet kan komme oss til hjelp.

 

Å oppleve fjellet gjennom friluftslivet er å oppleve hvordan det er å være på fjellet, skriver Tordsson (2000). Å oppleve fjellet gjennom å være i det gjennom å sanse og handle i samspill med fjellet, innebærer å møte fjellet gjennom den egne personen. Dermed møter en også seg selv gjennom opplevelsen av fjellet. Gjennom friluftslivet kan vi flykte fra noen av de sider i det moderne samfunnet, som vanskeliggjør utviklingen av identitet.

 

Mange vil si at vi mangler rotfeste i moderniteten, at det er vanskelig å ”å søke sine kulturelle røtter”. Til dette skriver Tordsson (op.cit) at det er ”betegnende for det moderne mennesket at hun har føtter, men ikke røtter: i dag velger vi vår identitet, men arver den ikke.”

 

Men, friluftslivet har gode forutsetninger for identitetsarbeid. Listen under er hentet fra Tordsson (op.cit):

 

På denne måten fremstår friluftslivet på en og samme gang som et samfunnsfenomen og samfunnets antitese. Vi er både en del av, og ikke en del av, moderniteten i friluftslivet. Det kan gjennom dette virke som om det bare blir enkelt å bygge en identitet når vi har friluftslivet, men det er det ikke. Tordsson (2002d) uttrykker dette på en god måte:

 

”Å være noen dreier seg ikke lengre om å finne noe vedvarende og essensielt, men å leve ut del-identiteter og personlighetsfragmenter, å ”iscenesette seg selv”. Identiteten knyttet til et slags semiotikk, dette å uttrykke seg i og gjennom tegn; et spill med identiteter. Den postmoderne tilværelsen blir en ”lystelig feiring av kaos”.”

 

I dette kaoset dukker det opp noen spesielle former for identitetssøkere. Både risikotakeren (se Breivik 2000) og pilegrimen (se Verket 2003) kan tolkes som identitetssøkere. Risikotakeren søker kontroll i et samfunn der hun føler seg handlingslammet. Pilegrimen reflekterer vår tids religiøsitet: å søke snarere enn å finne.

 

Fra identitet skal vi nå gå over til å se på tendensene i ”Fellesprosjektet som mangler”, og hvordan friluftsliv blir påvirket av disse.

 

 

 

Institusjonalisering

Samfunnet er i høy grad gjennominstitusjonalisert – også på friluftslivets område. Likevel står ikke friluftslivet sterkt i forhold til andre institusjoner, bare i folks hode. På mange områder kan en nesten være fristet til å si at vi har for mange institusjoner, og at dette fører til forvirring hos den enkelte.

 

Ta for eksempel klatring som friluftslivsaktivitet. Her har vi Norsk Tindeklubb, Norges Klatreforbund, Norsk Fjellsportforum og NorTind som aktører. Disse opererer med konkurrerende sertifiseringer osv. I stedet for å hjelpe den enkelte med utøvelsen av sitt friluftsliv, bidrar de til forvirring.

 

Pedagogisering

Friluftsliv er nå blitt høgskolefag, hovedfag og vi har doktorer i friluftsliv. På denne måten får vi spesialisert ferdigheter og kunnskap, samtidig som det kanskje blir litt mye planlagt. Er vi i ferd med å miste det impulsive turlivet? Føler de som ikke har noe utdannelse i friluftsliv at de er ”amatører” på tur?

 

Hvis dette blir resultatet av pedagogiseringen er vi på feil veg. Friluftsliv er også et fag, men hovedtyngden av friluftslivet må leves. Derfor kan ikke erfaring måles i vekttall og studiepoeng, men heller i antall utedøgn.

 

Individualisering

Nye aktiviteter i friluftslivet (se Bischoff og Odden 2000) forteller oss at folk lever i moderniteten – med vilje til stadig forandring. Å bygge sitt eget livsprosjekt har fått forrang hos den enkelte foran et felles sosialt prosjekt. Tordsson (2000) skriver om dette:

 

”Vår tid gjør det mulig å leve ut en rekke forskjellige livsstiler. Samtidig synes det vanskelig for den enkelte å forme sitt liv på måter, som gjør det relevant i forhold til et felles sosialt prosjekt, knyttet til tidens og fremtidens utfordringer. I dette henseende skiller seg vår egen tid radikalt fra forrige århundre, og jeg mener at det ligger et stort meningstap i denne forandringen.”

 

Jeg mener at friluftsliv kan motvirke individualiseringen i moderniteten. Ute i naturen kan vi lage prosjekter der vi er helt avhengige av hverandre.

 

Kommersialisering

Markedskreftene har gjort sitt inntog – også i friluftslivet. Vi har fått moter og raske endring, både når det gjelder klær, sekker, telt osv. Det er ikke så mange år siden utstyrsprodusentene begynte å sette årsmodell på sine kataloger.

 

Noen aktiviteter har inngått en symbiose med markedskreftene. Frikjøring er et eksempel på dette (se Bischoff og Odden 2000). På den andre siden av skalaen finner vi oppfatninger der markedskreftene på ingen måte blir hilst velkommen. Tordsson (2002d) er et godt eksempel på dette:

 

”Den skisserte forståelsen orienterer seg i vesentlig henseender til den neomarxistisk influerte kritikken av det moderne konsumsamfunnet, med røtter i Frankfurtskolen og med avleggere i kulturkritisk amerikansk sosiologi. Sett ut fra et slikt perspektiv fremstår den kommersielle kulturen som en manipulativ eksploatering av menneskelige behov, regissert av skjulte aktører som disponerer over økonomiske og kommunikative maktmidler og psykologiske teknikker. Gjennom å gjøre det enkelte mennesket misfornøyd med hva en har og likegyldig for hva en er, kan en drive opp etterspørselen etter salgsprodukter som utgjør surrogat for livsmening, sosial tilhørighet og eksistensiell selvforankring. Resultatet er at en fremtvinger hos den enkelte en bulimisk holdning til tilværelsen, som risikerer å ende i en permanent hysterisk forvirring.

 

I tråd med denne forståelsen har den kommersielle kulturen også en politisk repressiv funksjon, på den måte at den hindrer den enkelte i å forstå sin eksistensielle og sosiale situasjon, og å leve ut sin forståelse i politisk relevant handling.”

 

Å gå så hardt ut som Tordsson gjør, er det liten grunn til i forhold til friluftslivsområdet. Antagelig er det større grunn til å gå hardt ut på andre områder i samfunnet. Jeg tenker da spesielt i forhold til tobakks- og alkoholindustrien. Likevel skal det ikke stikkes under en stol at det er mye penger også i friluftslivsindustrien. For den enkelte kan dette gi seg uttrykk ved at hun ikke kan dra på tur på grunn av manglende (rett) utstyr. Da blir det viktig å ta frem igjen Næss sine visdomsord om friluftsliv: Et rikt liv med enkle midler!

 

Dette hundreårets første prosjekt: Det individuelle ID-prosjektet

Til slutt vil jeg bare kommentere kort hva jeg tror blir de neste 100 årenes første prosjekt: Det individuelle ID-prosjektet. Jeg kaller det ikke lenger et sosialt prosjekt. Vi så at Tordsson ikke hadde funnet noe sosialt samlende prosjekt på slutten av de forrige hundre år. Jeg tror denne trenden vil fortsette, og at tendensene i ”Prosjektet som mangler” vil bygge opp under det individuelle (ID-prosjektet).

 

På den måten kan vi si at mennesket i tiden fremover kan bli medlem, utdanne seg og kjøpe et individuelt ID-prosjekt til bruk i sitt livsprosjekt.


Litteraturliste

 

Bischoff, Annette (1998): Friluftsliv og ungdom – endring fra tradisjonsoverføring til

            valg og personlig utvikling.

Innlegg til Landskonferanse om friluftsliv og forskning i

Stjørdal 18-19. nov. 1998

 

Bischoff, Annette og Alf Odden (2002): Nye trender i norsk friluftsliv

I: Rapport fra konferansen Forskning i friluft,

Øyer 19.-20. nov. 2002

 

Breivik, Gunnar (1979): To tradisjoner i norsk friluftsliv

            NIH kompendie

 

Breivik, Gunnar (2000): Risk Taking and Safety in Modern Society.

I: Dahle, Børge (red): Friluftsliv I et nytt århundre.

Seminar ved NIH jan 2000

 

Faarlund, Nils (1999): Søkelys mot forskning om norsk friluftsliv –

Tematisk bestemmelse og levendegjøring av verdier

I: Rapport fra konferansen Forskning i friluft. Landskonferanse om friluftsliv og forskning. Stjørdal 18.-19. november 1998, side 59-71.

FRIFO Rapport nr. 1 1999

 

Guneriussen, Willy (1999): Å forstå det moderne

            Tano Aschehoug, Otta

 

Nedrelid, Tove (1992): Friluftslivet og vår nasjonale selvforståelse

I: Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 2, side 281-288.

 

Tordsson, Björn (2000): Friluftsliv, tradisjon og modernitet

            Ettårseksamen, Dr. Scient.-studiet, NIH

 

Tordsson, Björn (2002a): Friluftsliv – begrepsavgrensning, forskningsbilde og

paradigmer.

Avsnitt i: Å svare på naturens tiltale. En undersøkelse av meningsdimensjoner i norsk friluftsliv på 1900-tallet og en drøftelse av friluftslivet som sosiokulturelt fenomen.

Dr.Scient-avhandling levert NIH 2002.

 

Tordsson, Björn (2002b): Friluftslivets felt. Friluftsliv som kontekstuelt fenomen.

Avsnitt i: Å svare på naturens tiltale. En undersøkelse av meningsdimensjoner i norsk friluftsliv på 1900-tallet og en drøftelse av friluftslivet som sosiokulturelt fenomen.

Dr.Scient-avhandling levert NIH 2002.

 

Tordsson, Björn (2002c): Friluftsliv og de store sosiale prosjektene

I: Rapport fra konferansen Forskning i friluft,

Øyer 19.-20. nov. 2002

 

Tordsson, Björn (2002d): Friluftslivet i vår egen tid: Fellesprosjektet som mangler.

Avsnitt i: Å svare på naturens tiltale. En undersøkelse av meningsdimensjoner i norsk friluftsliv på 1900-tallet og en drøftelse av friluftslivet som sosiokulturelt fenomen.

Dr.Scient-avhandling levert NIH 2002.

 

Verket, Lars (2003): Gud og natur – ett kristent perspektiv

            Prosjektoppgave levert mai 2003 ved HiT, Bø

            http://www.naturliv.no/

 

Østerberg, Dag (1997): Sosiologiens nøkkelbegreper

            Cappelen Akademisk Forlag, Oslo