I denne
oppgaven skal jeg først drøfte kort følgende påstand:
”Friluftsliv som sosiokulturelt fenomen”.
Så skal jeg avslutte med å skissere aktuelle alternative forståelser av
friluftslivsfenomenet.
Friluftsliv som sosiokulturelt fenomen
”Ethvert
menneske vokser fra første stund inn i et samfunn og en kultur”, skriver
Østerberg (1997). Dette kaller han ”det sosiokulturelle”. I en slik oppfatning
er det altså samfunnet og kulturen som bestemmer hva vi skal legge i
friluftsliv som fenomen. Vi sosialiseres inn i en bestemt oppfatning
(Durkheim).
Det betyr
også at friluftsliv må forstås dynamisk
– begrepets meningsinnhold endres over tid. Senere i denne eksamenen kommer jeg
tilbake til dette.
Skal vi
forstå friluftsliv, må vi altså studere forholdene i det samfunn og den kultur
som omgir fenomenet. Friluftsliv oppstår på grunn av spesielle historiske,
sosiale og kulturelle forhold (Tordsson 2002a). Vi lærer friluftsliv, vi tar
del i friluftslivstradisjon, vi opplever friluftslivet og reproduserer det. På
denne måten bringes friluftslivet videre gjennom språk og handling. På denne
måten kan friluftsliv analyseres som alle andre fenomener i livet vårt. Derfor
er også friluftsliv som sosiokulturelt fenomen det dominerende grunnperspektiv
(Tordsson 2000).
Men, er
det ikke noe mer? At grunnperspektivet på friluftsliv sier at det skal forstås
som et sosiokulturelt fenomen, sier lite eller ikke noe om det spesielle med
friluftslivet (Tordsson 2002a). Det er langt fra noen enighet i synet på hva
slags kulturelt fenomen friluftsliv kan sies å være, skriver Tordsson (2000).
Friluftsliv fremstår i dag som svært ulikt, selv om det også blir snakket om
”den norske turkulturen”. Nedrelid (1992) skriver: ”Det norske mennesket har
dype røtter i en særpreget kultur som gir de fleste en trygg, om en ikke alltid
så bevisst identitet.”
Friluftsliv
er altså noe vi alle har felles, men som blir praktisert på forskjellig måte.
Nye aktiviteter blir i all hovedsak tatt opp av ungdom, og kommer i tillegg til
de tradisjonelle Bischoff og Odden (2002) nevner følgende eksempler på nye
aktiviteter: frikjøring, terrengsykling, elvepadling, kiting og lignende.
Tilbake
til spørsmålet: Er ikke friluftsliv noe mer enn et sosiokulturelt fenomen? Når
jeg står ved havet, og kjenner at roen senker seg dypt inne i kroppen. Hvordan
bølgene meditativt gir hvile. Er dette tillært? Jeg har jo vokst opp på et
byggefelt ved siden av et jorde. Er det kulturelt betinget? Ikke i de sosiale
grupper jeg har vokst opp sammen med – der mange hadde vannskrekk. Likevel –
havet ”snakker” til noe langt inne i meg. Det gir meg ro. Jeg kjenner at å
redusere dette til et sosiokulturelt fenomen byr meg i mot. Det må være noe
mer. Noe spesielt med friluftslivet. Friluftsliv er forskjellig fra andre
fenomener, som kafé- og kinobesøk. I friluftslivet samhandler vi med naturen,
og deri ligger det spesielle. Faarlund (1999) skriver at ”naturen er kulturens
hjem”, og treffer med dette spikeren på hodet.
Jeg
oppfatter også Tordsson (2002b) som en støttespiller, i det han skriver at:
”…selve naturbegrepet en forestilling om at det finnes en virkelighet som ikke
er skapt av samfunn og kultur.” Og han skriver videre i Tordsson (2000):
”Naturmøtet i friluftsliv er å møte en livsverden som ikke lar seg redusere ene
og alene til begreper og kulturelle kategorier… Naturbegrepet rommer
forestillingen om virkeligheten, slik den er i seg selv, uavhengig av
menneskelige bearbeidelser, interesser og fordreielser. Med et paradoks kan vi
si at naturen er sosialt strukturert som ikke sosialt strukturert.”
Jeg
tolker Tordsson dit at han på samme måte som meg ikke kjenner seg helt igjen i
det friluftslivet som beskrives som et sosiokulturelt fenomen. Han skriver at
det ikke ”gir et innenfra gjenkjennelig bilde av hva slags fenomen friluftsliv
er, hva det gjør med oss, på hvilke måter det kan gi mening og bety noe for den
enkelte utøver”. (Tordsson 2002a) Derfor går jeg nå videre til å se på om det
er noen alternativ forståelse av fenomenet friluftsliv som gir bedre mening.
Alternative forståelser
Hva skal
vi så ha i stedet? Eller i tillegg? Jeg har valgt å se nærmere på fire
forskjellige alternativer:
-
friluftslivet
som noe naturlig og nedarvet
-
friluftslivets
felt
-
naturens
åpne tiltale
-
”kulturen
som naturens hjem”
Breiviks (1979)
oppdeling i bygdas og byens friluftsliv har jeg ikke gått nærmere inn på, da
jeg mener han bare beskriver to forskjellige sosiokulturelle fenomener.
Friluftsliv som noe naturlig
Denne
alternative forståelsen kalles også biologisme, og tar utgangspunkt i at arv og
miljø styrer oss. Mennesket har vært det samme i tusenvis av år, selv om
kulturen modererer adferden vår over tid. Arven dominerer, og manifesterer seg
i reproduktiv suksess. Andre navn for dette er sosiobiologi, enviromental
psychology og fitted behaviour. Faarlund (1999) kan tas til inntekt for et
slikt syn når han skriver: ”Naturen er kulturens hjem. Friluftsliv er en veg
hjem.”
Hva da
med alle kulturforskjeller? Her kan vi fort havne i dårlig selskap med
rasister, og legitimere negativ adferd fordi det er naturlig (for eksempel
aggresjon). Vi kan ende opp med en determinisme på grunn av gener. Likevel er
det tåpelig å benekte arv, men det er ikke bare
arv.
Friluftslivets felt
Den
alternative forståelsen av friluftslivet som blir kalt ”Friluftslivets felt”
finner vi i Tordsson (2002b). Han skriver:
”Med friluftsliv som et felt,
mener vi å si noe om hvordan friluftsliv er ”situert”, hva som omgir fenomenet
og hva det dermed forholder seg til. Perspektivet bygger på at friluftsliv
skaper sin mening ikke ene og alene gjennom handlingenes iboende kvaliteter,
slik vi hittil har prøvd å skissere disse, men at meningsdimensjoner i tillegg
er å søke i friluftslivets forhold til konteksten.”
Friluftslivets
felt er: Individ, Samfunn og Natur. Mellom feltene Individ – Natur finner vi en
virkelighet bak begrepene. Mellom feltene Natur – Samfunn finner vi
motsetningsparet ”natur – kultur” og mellom feltene Individ – Samfunn finner vi
identitet som et personlig prosjekt.
Tordsson
(op.cit) drøfter så friluftsliv i forhold til disse begrepene på flere nivåer.
Det vil føre for langt å forfølge Tordsson inn i denne drøftingen i denne
oppgaven. I forhold til den dominerende oppfattelsen av sosiokulturelt fenomen,
bringer Tordsson inn naturen som eget felt (i tillegg til det sosiale og
kulturelle). Dermed oppfatter jeg ”feltmodellen” som en mye bedre beskrivelse
av friluftslivet som fenomen.
Naturens åpne tiltale
Dette er
Tordssons oppfinnelse, og han skriver (Tordsson 2000):
”Uttrykket søker å fange det
særegne i å forholde seg til nettopp natur, noe som både likner og skiller seg
fra å forholde seg til livsorienterende kulturuttrykk som kunst, musikk,
litteratur etc. Kjennetegnende for FL er at vi forholder oss som om naturen
kommuniserer med oss. Naturens tiltale er åpent, ubestemt, har ingen
intensjonalitet utenfor sin egen væren, men er det den er.”
Her ser
vi at uttrykket ”naturens åpne tiltale” tar på alvor at det er naturen vi
forholder oss til i friluftslivet, og at denne er ”det den er”. Altså at den
har egenverdi i seg selv. Friluftsliv
som sosiokulturelt fenomen kan også ha dette som utgangspunkt, men som oftest
blir da naturen redusert til arena.
Dessuten får vi her et mer subjekt – subjekt forhold mellom menneske og natur,
mens en sosiokulturell forståelse handler mer om subjekt – objekt forholdet.
Jeg føler
at Tordsson (2002b) har forstått min meditative tilstand ved havet på svaberget
når han skriver: ” Gjennom å lytte til naturens ordløse tiltale, kan den
enkelte oppleve en verden bortenfor begrepene.”
”Kulturen som naturens hjem”
Dette er
vel egentlig ikke noe alternativ forståelse, men en refleksjon over hva som
skjer hvis vi ”snur Faarlunds ordtak på hodet”. Det er jo slik i vår moderne
verden at kulturen spiser seg innover i naturen (forstått som urørt natur).
Over ¾ deler av Norges befolkning bor i byer, og det asfalteres i stor skala
over hele verden. Villmark blir definert som et område der det ikke er
menneskelige installasjoner i en omkrets på 5 kilometer. Kart fra 1900 og 2000
viser at Norge er blitt et helt annet land på disse 100 årene. Kulturen har
tatt en kjempejafs av naturen.
Men,
refleksjonen er denne: Kulturen kan ikke leve uten natur. Natur er forutsetning
for liv. Uten natur, ikke noe liv. Fotosyntese, nedbrytning av avfall, mat –
alt dette kommer fra naturen. Vi må ikke bli så fremmedgjort naturen at
Faarlunds ordtak blir snudd på hodet. DA er det fare på ferde. Derfor ville jeg
også ta med dette alternativet. Jeg mener at friluftsliv som sosiokulturelt
fenomen bare blir en beskrivelse, mens vi også kan trenge noen normative
refleksjoner rundt fenomenet i tillegg.
Oppsummering
I veldig
mange tilfeller kan friluftslivsfenomenet forstås som et sosiokulturelt
fenomen. Likevel, det er noe mer. Vi trenger en utvidelse. Både Tordssons
felt-modell og begrepet ”naturens åpne tiltale” gir utvidelser av det
sosiokulturelle. I begge disse alternativene har naturen en sentral plass. På
denne måten kan vi gi et bilde av friluftslivet som stemmer bedre overens med
det indre.
I denne
oppgaven skal jeg først drøfte begrepet modernitet. Så skal jeg gjøre rede for
og drøfte hovedmomenter i hvordan friluftsliv kan forstås i lyset av de vilkår
som moderniteten gir for det enkelte mennesket.
Modernitet
Vi
snakker om det moderne, modernitet og modernisme uten at vi har helt klar for
oss hva det er – bortsett fra at alle gjerne vil være moderne. I denne oppgaven
vil jeg bruke begrepene på denne måten:
Moderne
Å være
moderne er en skjebne vi alle deler, vi som lever i et samfunn preget av
moderniteten skriver Tordsson (2002b). Det vi kaller den ”moderne tid” startet
rundt 1800 en gang (noen skriver fra 1750, mens Guneriussen (1999) henviser til
ei bok i 1818 som starten på det moderne samfunnet). Framveksten av friluftsliv
har dermed gått hånd i hånd med den ”moderne tid”. Vi har sett i oppgave en at
friluftslivet stadig har endret seg (se også nedenfor). Det er et av
hovedtegnene på det moderne også – endring.
Modernitet
I dette
begrepet ligger det noe nytt i forhold til tidligere, gyldig i dag, relevant i
samtiden, beredt til fornying og omprøving, skriver Tordsson (2000). Vi ser at
det ikke er store forskjellen på begrepet ”moderne” og ”modernitet”. Likevel
vil jeg bruke modernitet om det så er gyldig nå. Altså om det moderne i
nåtiden.
Modernisme
Prosjektet
om å endre samfunnet i en retning som står i overenstemmelse med bestemte
idealer, forestillinger og rasjonaliteter (Tordsson 2002b). Tordsson opererer
også med uttrykket ”hegemonisk modernisme” om den modernismen som er preget av
forestillingene om fornuften, fremskrittet og det frie individet (dette kaller
han også ideologisk modernisme).
Konstant
endring er altså et av modernitetens kjennetegn. I FL har en i hovedsak søkt å
skape en motvirkelighet til tidens jag etter forandring. Vi ønsker å oppleve
natur som så lite som mulig preges av det moderne samfunnets påvirkning
(Tordsson 2000).
Friluftslivet
skaper altså en motvirkelighet, som mennesket kan passe inn i. I motsetning til
i det moderne samfunn der det er fremmed. Dette harmonerer også godt med
Breivik (2000) som skriver: ”It becomes evident that human nature and modern
society do not fit into each other as a hand into a glove, or a key into a
lock.”
Bischoff
(1998) tolker friluftsliv som et moderne fenomen. Det preges av modernitetens
dynamikker, utvikles og forandrer seg i takt med de kulturelle forandringer.
Hun setter opp tre kjennetegn:
Før vi
går over til å se på vilkårene enkeltmennesket stilles overfor i moderniteten,
skal vi ta et raskt overblikk over de sosiale prosjektene som friluftsliv har
utviklet seg innenfor de siste 100 årene. Dette er doktoravhandlingen til
Tordsson. Han deler de siste 100 årene inn i 5 prosjekter:
Fellesprosjektet
som mangler har en del tendenser som jeg skal komme tilbake til i slutten av
denne oppgaven:
-
institusjonalisering
-
pedagogisering
-
individualisering
-
kommersialisering.
Friluftslivet
har gjennom disse prosjektene vært et ekte uttrykk for modernitet. Ikke som noe
uforanderlig og stivnet, men tvert imot som preget av en stadig endring og
omkonstruksjon av uttrykk og mening, skriver Tordsson (2002d).
Begrepsparet
modernitet – tradisjon, som ofte blir satt opp mot hverandre, blir altfor endimensjonalt
for å beskrive friluftslivet. Det ser vi spesielt i Bischoff og Odden (2002)
der de ser nærmere på frikjøring. De har i seg veldig mye av moderniteten, men
på samme tid tar de vare på mye av det tradisjonelle.
Moderniteten
kjennetegnes av Durkheims anomi-begrep: splittelse og nedriving av tidligere
gitte begrensninger gjenspeiler seg i individets selvforståelse – å leve uten
absolutte verdier, holdepunkter og grenser. Våre behov møter ikke ytre grenser,
skriver Østerberg (1997).
For at
denne oppgaven ikke skal bli altfor lang, nøyer jeg meg med en stikkordspreget
oppsummering av begrepet modernitet:
Modernitetens
indre sammenheng med friluftslivet: Naturmøte blir et rom for identitetsarbeid.
Handlinger hvor kropp, følelse og intellekt fungerer integrert, er måter for å
være menneske på, som livet i det moderne samfunnet i økende grad har lagt
brakk, satt til side og tvunget oss til å undertrykke (Tordsson 2002b).
Jeg skal
derfor gå nærmere inn på dette med identitet – da identiteten er sentral i
moderniteten, og hører inn under det jeg har kalt individualisering ovenfor.
Identitetsbegrepet skal jeg behandle ganske omfattende. Til slutt skal jeg komme
men noen kommentarer i forhold til tendensene i ”Fellesprosjektet som mangler”
og det enkelte mennesket.
Identitet
Ordet
”identitet” kommer av latinsk idem: ”samme som”, ”den samme”. Identiteten blir
et refleksivt prosjekt i moderniteten skriver Tordsson (2002), og henviser til
Anthony Giddens. Tordsson skriver videre:
”Naturmøte blir et rom for
identitetsarbeid i den tid, når identiteten forvandles fra å være noe gitt (.)
– til å være noe den enkelte selv må finne og skape: en fundamental og vedvarende
livsoppgave.”
Tordsson
(2000) nevner tre aspekter ved identitet:
Oppgaven
blir å selv forme sin forankring i seg selv og i sin omverden. Dette blir på en
og samme gang aktualisert og muliggjort av det moderne samfunnet. Samtidig blir
det også problematisert og vanskeliggjort i det. Livet i det moderne samfunnet
kjennetegnes av at det skapes en splittelse mellom det kroppslige og sanselige
livet, følelseslivet og tankelivet. Det er ikke lett å bygge identitet i
moderniteten. Men, det er her friluftslivet kan komme oss til hjelp.
Å oppleve
fjellet gjennom friluftslivet er å oppleve hvordan det er å være på fjellet,
skriver Tordsson (2000). Å oppleve fjellet gjennom å være i det gjennom å sanse
og handle i samspill med fjellet, innebærer å møte fjellet gjennom den egne
personen. Dermed møter en også seg selv gjennom opplevelsen av fjellet. Gjennom
friluftslivet kan vi flykte fra noen av de sider i det moderne samfunnet, som
vanskeliggjør utviklingen av identitet.
Mange vil
si at vi mangler rotfeste i moderniteten, at det er vanskelig å ”å søke sine
kulturelle røtter”. Til dette skriver Tordsson (op.cit) at det er ”betegnende
for det moderne mennesket at hun har føtter, men ikke røtter: i dag velger vi
vår identitet, men arver den ikke.”
Men,
friluftslivet har gode forutsetninger for identitetsarbeid. Listen under er
hentet fra Tordsson (op.cit):
På denne
måten fremstår friluftslivet på en og samme gang som et samfunnsfenomen og
samfunnets antitese. Vi er både en del av, og ikke en del av, moderniteten i
friluftslivet. Det kan gjennom dette virke som om det bare blir enkelt å bygge
en identitet når vi har friluftslivet, men det er det ikke. Tordsson (2002d)
uttrykker dette på en god måte:
”Å være noen dreier seg ikke
lengre om å finne noe vedvarende og essensielt, men å leve ut del-identiteter
og personlighetsfragmenter, å ”iscenesette seg selv”. Identiteten knyttet til
et slags semiotikk, dette å uttrykke seg i og gjennom tegn; et spill med
identiteter. Den postmoderne tilværelsen blir en ”lystelig feiring av kaos”.”
I dette
kaoset dukker det opp noen spesielle former for identitetssøkere. Både risikotakeren (se Breivik 2000) og pilegrimen (se Verket 2003) kan tolkes
som identitetssøkere. Risikotakeren søker kontroll i et samfunn der hun føler
seg handlingslammet. Pilegrimen reflekterer vår tids religiøsitet: å søke
snarere enn å finne.
Fra
identitet skal vi nå gå over til å se på tendensene i ”Fellesprosjektet som
mangler”, og hvordan friluftsliv blir påvirket av disse.
Institusjonalisering
Samfunnet
er i høy grad gjennominstitusjonalisert – også på friluftslivets område.
Likevel står ikke friluftslivet sterkt i forhold til andre institusjoner, bare
i folks hode. På mange områder kan en nesten være fristet til å si at vi har
for mange institusjoner, og at dette fører til forvirring hos den enkelte.
Ta for
eksempel klatring som friluftslivsaktivitet. Her har vi Norsk Tindeklubb,
Norges Klatreforbund, Norsk Fjellsportforum og NorTind som aktører. Disse
opererer med konkurrerende sertifiseringer osv. I stedet for å hjelpe den
enkelte med utøvelsen av sitt friluftsliv, bidrar de til forvirring.
Pedagogisering
Friluftsliv
er nå blitt høgskolefag, hovedfag og vi har doktorer i friluftsliv. På denne
måten får vi spesialisert ferdigheter og kunnskap, samtidig som det kanskje
blir litt mye planlagt. Er vi i ferd med å miste det impulsive turlivet? Føler
de som ikke har noe utdannelse i friluftsliv at de er ”amatører” på tur?
Hvis
dette blir resultatet av pedagogiseringen er vi på feil veg. Friluftsliv er
også et fag, men hovedtyngden av friluftslivet må leves. Derfor kan ikke
erfaring måles i vekttall og studiepoeng, men heller i antall utedøgn.
Individualisering
Nye
aktiviteter i friluftslivet (se Bischoff og Odden 2000) forteller oss at folk
lever i moderniteten – med vilje til stadig forandring. Å bygge sitt eget
livsprosjekt har fått forrang hos den enkelte foran et felles sosialt prosjekt.
Tordsson (2000) skriver om dette:
”Vår tid gjør det mulig å leve ut
en rekke forskjellige livsstiler. Samtidig synes det vanskelig for den enkelte
å forme sitt liv på måter, som gjør det relevant i forhold til et felles
sosialt prosjekt, knyttet til tidens og fremtidens utfordringer. I dette
henseende skiller seg vår egen tid radikalt fra forrige århundre, og jeg mener
at det ligger et stort meningstap i denne forandringen.”
Jeg mener
at friluftsliv kan motvirke individualiseringen i moderniteten. Ute i naturen
kan vi lage prosjekter der vi er helt avhengige av hverandre.
Kommersialisering
Markedskreftene
har gjort sitt inntog – også i friluftslivet. Vi har fått moter og raske
endring, både når det gjelder klær, sekker, telt osv. Det er ikke så mange år
siden utstyrsprodusentene begynte å sette årsmodell på sine kataloger.
Noen
aktiviteter har inngått en symbiose med markedskreftene. Frikjøring er et
eksempel på dette (se Bischoff og Odden 2000). På den andre siden av skalaen
finner vi oppfatninger der markedskreftene på ingen måte blir hilst velkommen.
Tordsson (2002d) er et godt eksempel på dette:
”Den skisserte forståelsen
orienterer seg i vesentlig henseender til den neomarxistisk influerte kritikken
av det moderne konsumsamfunnet, med røtter i Frankfurtskolen og med avleggere i
kulturkritisk amerikansk sosiologi. Sett ut fra et slikt perspektiv fremstår
den kommersielle kulturen som en manipulativ eksploatering av menneskelige
behov, regissert av skjulte aktører som disponerer over økonomiske og
kommunikative maktmidler og psykologiske teknikker. Gjennom å gjøre det enkelte
mennesket misfornøyd med hva en har og likegyldig for hva en er, kan en drive
opp etterspørselen etter salgsprodukter som utgjør surrogat for livsmening,
sosial tilhørighet og eksistensiell selvforankring. Resultatet er at en
fremtvinger hos den enkelte en bulimisk holdning til tilværelsen, som risikerer
å ende i en permanent hysterisk forvirring.
I tråd med denne forståelsen har
den kommersielle kulturen også en politisk repressiv funksjon, på den måte at
den hindrer den enkelte i å forstå sin eksistensielle og sosiale situasjon, og
å leve ut sin forståelse i politisk relevant handling.”
Å gå så
hardt ut som Tordsson gjør, er det liten grunn til i forhold til
friluftslivsområdet. Antagelig er det større grunn til å gå hardt ut på andre
områder i samfunnet. Jeg tenker da spesielt i forhold til tobakks- og
alkoholindustrien. Likevel skal det ikke stikkes under en stol at det er mye
penger også i friluftslivsindustrien. For den enkelte kan dette gi seg uttrykk
ved at hun ikke kan dra på tur på grunn av manglende (rett) utstyr. Da blir det
viktig å ta frem igjen Næss sine visdomsord om friluftsliv: Et rikt liv med enkle midler!
Dette hundreårets første prosjekt: Det individuelle ID-prosjektet
Til slutt
vil jeg bare kommentere kort hva jeg tror blir de neste 100 årenes første
prosjekt: Det individuelle ID-prosjektet. Jeg kaller det ikke lenger et sosialt
prosjekt. Vi så at Tordsson ikke hadde funnet noe sosialt samlende prosjekt på
slutten av de forrige hundre år. Jeg tror denne trenden vil fortsette, og at
tendensene i ”Prosjektet som mangler” vil bygge opp under det individuelle
(ID-prosjektet).
På den måten kan vi si at mennesket i tiden
fremover kan bli medlem, utdanne seg og kjøpe et individuelt ID-prosjekt til
bruk i sitt livsprosjekt.
Bischoff,
Annette (1998): Friluftsliv og ungdom – endring fra tradisjonsoverføring til
valg og personlig utvikling.
Innlegg til Landskonferanse om friluftsliv og forskning i
Stjørdal 18-19. nov. 1998
Bischoff,
Annette og Alf Odden (2002): Nye trender
i norsk friluftsliv
I: Rapport fra konferansen
Forskning i friluft,
Øyer 19.-20. nov. 2002
Breivik,
Gunnar (1979): To tradisjoner i norsk
friluftsliv
NIH kompendie
Breivik, Gunnar (2000): Risk
Taking and Safety in Modern Society.
I: Dahle, Børge (red): Friluftsliv
I et nytt århundre.
Seminar ved NIH jan 2000
Faarlund,
Nils (1999): Søkelys mot forskning om
norsk friluftsliv –
Tematisk bestemmelse og
levendegjøring av verdier
I: Rapport fra konferansen
Forskning i friluft. Landskonferanse om friluftsliv og forskning. Stjørdal
18.-19. november 1998, side 59-71.
FRIFO Rapport nr. 1 1999
Guneriussen,
Willy (1999): Å forstå det moderne
Tano Aschehoug, Otta
Nedrelid,
Tove (1992): Friluftslivet og vår
nasjonale selvforståelse
I: Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 2, side 281-288.
Tordsson,
Björn (2000): Friluftsliv, tradisjon og
modernitet
Ettårseksamen, Dr. Scient.-studiet,
NIH
Tordsson,
Björn (2002a): Friluftsliv –
begrepsavgrensning, forskningsbilde og
paradigmer.
Avsnitt i: Å svare på naturens
tiltale. En undersøkelse av meningsdimensjoner i norsk friluftsliv på
1900-tallet og en drøftelse av friluftslivet som sosiokulturelt fenomen.
Dr.Scient-avhandling levert NIH 2002.
Tordsson,
Björn (2002b): Friluftslivets felt.
Friluftsliv som kontekstuelt fenomen.
Avsnitt i: Å svare på naturens
tiltale. En undersøkelse av meningsdimensjoner i norsk friluftsliv på
1900-tallet og en drøftelse av friluftslivet som sosiokulturelt fenomen.
Dr.Scient-avhandling levert NIH 2002.
Tordsson,
Björn (2002c): Friluftsliv og de store
sosiale prosjektene
I: Rapport fra konferansen
Forskning i friluft,
Øyer 19.-20. nov. 2002
Tordsson,
Björn (2002d): Friluftslivet i vår egen
tid: Fellesprosjektet som mangler.
Avsnitt i: Å svare på naturens
tiltale. En undersøkelse av meningsdimensjoner i norsk friluftsliv på
1900-tallet og en drøftelse av friluftslivet som sosiokulturelt fenomen.
Dr.Scient-avhandling levert NIH 2002.
Verket,
Lars (2003): Gud og natur – ett kristent
perspektiv
Prosjektoppgave levert mai 2003 ved
HiT, Bø
Østerberg,
Dag (1997): Sosiologiens nøkkelbegreper
Cappelen Akademisk Forlag, Oslo