Av Karl-August Haslestad,
Lillehammer
Det er siste hverdag i vinterferien, og jeg tar meg min første skitur
denne uka. Ble sittende å lese om Nietzsche og det moderne helt fram til klokka
halv elleve på formiddagen – så da ble det å ta bilen opp til Skurvbrua og så
gå runden om Gropa, Grøtåssetra og ”to-sporsløypa” ned fra Nordseter og tilbake
til parkeringsplassen ved Skurvbrua.
Det er tydelig at det er vind i fjellet i dag også, snøfanen står ut fra kammen av Slåsæterfjellet vest for Neverfjell. Her nede i Gropa tar ikke vinden så hardt, og skiføret er herlig selv om sporet er maskin- og nypreparert!
Nede ved Flømyra, allerede på oppturen, tar jeg igjen en fjellets mann.
Han tar en liten stopp der, snur seg i retning lerduebanen – det er som om han
tenker å spørre meg om noe når han får øye på meg … Ja, det ser virkelig slik
ut. Og jeg har jo egentlig god tid – om nødvendig kan jeg snu når jeg vil – og
likevel rekke både dusjen og å lage grøten før kona er tidlig hjemme fra
jobben!
Jo, nå spør han: ”Si meg, er dette stedet der byens skyttere vil ha sin
nye skytebane? I min tid, da var skytterne opptatt av å bedrive skiløpning om
vinteren – og de ville selvfølgelig ikke tenke på å ødelegge et slikt
fantastisk skiområde ved å anlegge en skytebane der.” ”Joda”, jeg måtte svare
delvis bekreftende på spørsmålet – men prøvde også å berolige ham med at motstanden
mot planene om skytebane i Gropmarka var så stor at det nok ikke ville bli noe
av. Men: ”Hvem var denne karen som kunne snakke om gamle dagers skyttere som
naturvernere?”
”Mitt navn er Fridtjof …”. Jeg tok ikke etternavnet med det samme, så
det datt ut av meg – han var kanskje fra Enebakk og hadde mopeden stående nede
ved Nordseterveien? ”Neida, jeg bor på Polhøgda ute ved Lysaker – og nu når jeg
var her i Lillehammer noen dager, tok jeg selvfølgelig skiutstyret med meg. Nu
har jeg gått på ski fra der Fossveien krysser Mesna elv. I Enebakk har jeg bare
vært én gang. Men det var jo nettopp i Enebakk, gjennom møtet med denne bygdas
natur – og mennesker, Erling Enger, opprinnelig født i Fåberg 17. mai 1899,
fant fram til sin helt personlige stil. De oppfattet kanskje ikke etternavnet
mitt, man kan vel ikke vente det av alle, skjønt De er ingen ungdom, så De har
vel kanskje hørt om Nansen?”
Joda, Nansen hadde jeg selvsagt hørt mye om, til og med lest en god del
av. Polhøgda – ”coolt” i betydningen skikkelig kaldt, ville vel en ungdom
svart, uten å vite noe som helst om
Nansen – men nå var det 51-åringen og Nansen-entusiasten som hadde sitt livs
sjanse. Likevel visste jeg jo at Nansen døde i 1930!
Hvordan skal dette intervjuet kunne fortsette på en naturlig måte? Jeg
ser jo nå at mannen i hvert fall ikke er Fridtjof fra Enebakk – men, kan det
være Nansen? Treski, vadmelsknikkers, rypesekk … Nei, nå må jeg feste blikket
på ham og få igang en skikkelig samtale! Du verden så vanskelig … Jeg får ikke
til annet enn: ”Er ikke Nansen død da, mer død enn Elvis?”
Da kommer det fra N …, jeg må bare bruke navnet uansett hvor
usannsynlig det virker, Nansen: ”Er det denne Presley De tenker på? Nåja, min
hustru, Eva, var jo sangerinne, dog befattet hun seg med det mer klassiske.
Denne Presley hadde, så vidt jeg har skjønt, også litt av en stemme, men det
har og kommet meg for øre at han gikk tidlig bort – var det all alkoholen,
eller var det et annet rusmiddel? Selv er jeg jo i det store og hele imot
nytelse av alkohol, særlig hvor det gjelder sterk legemlig og også åndelig
anstrengelse. Under visse forhold har jeg funnet at alkohol nytt med måte kan
gi visse fordeler en kort stund, men da man intet gratis får her i livet, må
man derfor betale siden. Denne Presley måtte altså betale med et kortere liv
på jorden.”
Mens Nansen leverer dette bidraget, muligens til en viss
opprettholdelse av ruskulturen, kommer jeg endelig på et aktuelt spørsmål. På
søndag førstkommende er det jo Skisportens Dag – og hva har vel ikke nettopp
Nansen betydd for ”Skiløpningen” og vinterfriluftslivet i Norge? Jeg koser meg
allerede ved tanken på svaret fra 135-åringen. Spørsmålet mitt blir derfor:
”Kommende søndag arrangeres det, over hele landet, noe som kalles Skisportens
Dag. Men det ser ikke ut til at Deres begrunnelse, Hr. Nansen, for å bedrive
skiløpning, en begrunnelse jeg tror både mine foreldre og min egen generasjon
brukte og fortsatt bruker for å komme seg ut på ski inn i marka/skogen/opp på
fjellet, fungerer tilsvarende verken for den moderne eller den postmoderne
nordmann. Kanskje har De nå en enda bedre begrunnelse for å gå på ski?”
Han tenker seg om, Nansen – som om han forundres litt over at jeg altså
mener at det ikke er så mange nå i dag som bruker skiene inn i marka/skogen,
opp på fjellet. ”Ja visst er det vel liv og friskhet, et syn av snø, og vinter,
og norsk ungdom! – Og hva har det ikke gitt vårt folk. Tenk tilbake noen år,
hva ungdommen tok seg til, og så dødt det var om vinteren omkring byene og i
dalene, snøtt et skifar å se på den dype snøen, og nå … Men når det bare ikke
gikk så mye sport i det, rekorder og alt dette vesen som er innført utenfra,
liksom de fremmede ordene selv – det skygger for solen …”
Dette virket kjent, tenkte jeg – men rakk ikke å stille et passende
oppfølgingsspørsmål. Han hadde ikke glemt det jeg egentlig spurte om: ”Jeg
hører at denne Nietzsche betraktes som alle postmodernisters far, og De og
Deres generasjon rives vel mellom både det moderne og det postmoderne - så,
hvorfor ikke prøve seg med en begrunnelse hentet fra nettopp Nietzsche?”
Her kunne jeg ikke la være å avbryte med et for meg viktig
oppklaringsspørsmål, om det virkelig var så at han hadde lest Nietzsche? ”Lest
og lest, det ble da litt sammen med alt det andre man slukte i de tider.
Dessuten har en norsk forfatter og tegner, er det Bomann Larsen han heter …,
latt meg komme i fysisk klammeri med denne Nietzsche, i en tegneseriebok som
handler om min Tysklandstur før ferden over Grønlandsisen. Nåja, jeg setter i
grunnen mer pris på de to barnebøkene den samme Bomann Larsen har laget om
Olavs, altså kronprinsens, første skitur – og min og Johansens skitur mot
Nordpolen. Men nå - tilbake til Nietzsche og hans biologiske begrunnelse … Jeg
har også ofte lurt på i hvilken virksomhet mennesket er mest seg selv, når det
gjør bruk av sine allsidige evner på den mest balanserte måten. Hadde vi visst
det, kunne vi øve oss til å koble kropp og sjel ved å oppsøke denne
virksomheten. Mitt forslag stammer fra Nietzsche, som kalte kroppen ”den store
fornuften”, og som alltid forsøkte å avsløre intellektets innbilske fakter.
Nietzsche sa at kroppen er en stor fornuft, et mangfold med én mening, en krig
og en fred, en hjord og en hyrde. Vi biologer kaller også mennesket for homo erectus, og det særegne skulle da
være den oppreiste gange. Nietzsche hevder at ikke noe skjerper sansene og
tanken bedre enn det som samtidig gleder musklene. Og da tenker han ikke på de
svette og andpustne, er det ”joggere” de kalles …, som kaster nervøse blikk på
sitt medbrakte armbåndsur og/eller pulsklokke – men på den helt normale spasertur – eller skitur for oss nordmenn vinterstid.”
Nå var Nansen virkelig i sitt ess, og selv om dette svaret kunne bli
langt, så lot jeg ham fullføre uten avbrytelser: ”Å gå er en mye mer
komplisert affære enn de fleste tenker på; og gangarten er noe av det mest
individuelle ved et menneske. Hos den som går, er kropp, sjel og sanser én
ting. Et hode som ingen tanker har, skal forsøke å gå – og for ikke å snakke om
å gå på ski. Nietzsche skrev sine bøker mens han gikk. Den som går, bruker alle
muskler i kroppen gjennom en sirkulær, rytmisk sekvens. Den ene bevegelsen tar
den andre i en stor krets som omfatter alle kroppsdeler. Gangarten speiler
individualitet, stemning og sinnelag. Den er en spontan materialisering av det
man gjerne kaller ”sjelen”. Man må prøvegå en tanke for å se hva den er verdt,
sier Nietzsche. Ordet ”tankegang” er noe mer enn en metafor. De beste tankene
tenkes med føttene. Nietzsche sier det så sterkt som at vi skal sitte så lite
som mulig – og ikke skjenke tiltro til en tanke som ikke er født under åpen
himmel og i fri bevegelse – hvor ikke også musklene feirer en fest. Alle
fordommer kommer fra innvollene.”
Dette var vektige tanker, tenkte jeg, samtidig som jeg febrilsk prøver
å formulere et oppfølgingsspørsmål. Jo, selvfølgelig – den tråden Egil Alnæs
tok opp her …, var det ikke til og med i Aftenpostens morgennummer i dag? Kan
det være noe å ta opp med Nansen? Han deltok jo til de grader i
samfunnsdebatten. Han har kanskje lest Alnæs´ tankevekker under overskriften:
”Toppidrett – brød og sirkus” på toget hit til Lillehammer? Jeg prøver meg med
en kort innledning – og deretter en oppfordring om å kommentere Alnæs´
innspill: ”I dag har Egil Alnæs i Aftenposten en nærmest beklagende kommentar
til den faktiske nedgangen i antall deltakere i en rekke såkalte turrenn. Selv
med allverdens entusiastiske markedsføring er det bare noen få titalls løpere
som stiller på startstreken. Mens fulle parkeringsplasser i nærheten vitner om
at mange mennesker var på ski helt for
seg selv, i stedet for å stille opp i konkurransen! Har De, Nansen,
kommentarer til denne situasjonen?”
”Mon det?” Nansen virker litt usikker, som om han ikke er helt sikker
på om dette egentlig er verdt å kommentere. Men så kommer det, like klart og
utvetydig som jeg faktisk hadde forventet: ”Bør vi ikke heller se det positive
i at det fremdeles går ensporsløyper over Spålen, og at Skiforeningens
Skansebakkeskole får jordene innerst i Sørkedalen til å se ut som et
Brueghel-vinterbilde overdrysset med skiglade småbarn og foreldre? Hvorfor skal
all idrett, i den gamle betydningen
av fysisk fostring, nå måtte være samløp, slik ordet konkurranse egentlig står for – og bli til mannjevning og måles
kronometrisk for å vekke nasjonens beundring? Vi har fått ordet sport fra engelsk, og grunnbetydningen
var i sin tid ”å more seg”, vise seg frem for andre på en uhøytidelig måte …”.
I dag er det ikke enkelt å få øye på det lekende islett i idretten. Jeg leser
om håndball-kamper og sekund-strid, som om ordene var valgt fra
krigsskolens pensum. Og verre er det at også idretten, som skulle utøves i den
altmer utstrakte fritiden, er blitt helsefarlig. Ikke bare det daglige strevet
er til sine tider en belastning for helsen – nu også naturlivet! Ja, det livet
ja – hva er det vi har gjort det til? En endeløs rekke trivialiteter og
småtterier! – Og hva var det vi ønsket? Gjøre tilværelsen enklere, så vi kunne
få utført det vi egentlig vil, og ikke få kreftene slukt opp på veien av
alskens småtteri, av alt det vi ikke vil. Hvor langt er vi nådd? Det går gale
veien. Tidene skifter, menneskene skifter; … men naturen – den store enkle –
skifter ikke … . En gjenfødelse må komme – en ny tid, med nye idealer – da de
åndelige verdier igjen er blitt målet, og de materielle bare blir middel … .
Hvem har vilje og mot til å være enkel? Ja, hvis det da ikke blir på moten. I
dette larmende jag er det ikke tid til å finne sin egen mening, så peser en av
sted etter siste motes. Når kommer den nye slekt, som ryster alt dette
tidsspille av, lever sitt eget liv, er seg selv, er frie kvinner og menn, lar
det små være smått, fører skjønnheten, harmonien tilbake over livet … . Hvor
skal dette ende? Uten ro til smeltning av de nye inntrykk, til selvfordypning,
kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i det moderne
samfunn? Hvor skal det ende?”
Nå var vi allerede i siste nedkjøringa på runden om Nordseter tilbake
til Flømyra, og jeg følte at det var min plikt å bidra til at 135-åringen også
kunne få med seg den fine nedkjøringa til byen umiddelbart etter at vi om ikke
lenge ville være der jeg hadde parkert bilen. Jeg hadde ikke noe ønske om å få
med meg Nansen i bilen, for så å avslutte intervjuet i bilen på vei tilbake fra naturen, ut av Marka! Hva skulle så bli
mitt siste spørsmål? Jo, selvfølgelig – Nansen har sjøl for lenge siden gitt
stikkordet – Rousseau! Og da må spørsmålet bli: ”Betyr det, Nansen – at De
mener Rousseau fortsatt trengs?”
Nansen ser først på meg, med et nesten vantro blikk. ”Så De kjenner
Rousseau? Betyr det at man har tatt filosofen frem igjen? De vil ikke påstå at
det skjer en nylesning av nettopp Rousseau? Jeg vil ikke trette Dem nu med
lange Rousseau-utlegninger. Men svaret mitt er et ubetinget ja – studér Rousseau! Han er viktig i
en tid da mennesket har fjernet seg enda mer fra naturtilstanden. Men, jeg har et ønske om at man kommer videre med
utgangspunkt i nettopp Rousseau. Som det moderne har avfødt og i tillegg nærer
det postmoderne, burde også romantikken kunne avføde og nære post-romantikken. Og jeg vil avslutte
denne interessante samtalen med Dem med Rousseau som sier at menneskeslekten
er skapt for å forbli i naturtilstanden, at denne tilstanden er verdens
egentlige ungdom; og at alle de senere fremskritt, som tilsynelatende har vært
like mange trinn mot utviklingen av individet til større fullkommenhet, i
virkeligheten var skritt mot slektens forfall.”
Jeg blir stående og grunne på Nansens bruk av Rousseau, og rekker bare
å nikke ærbødig – takk! Han har
allerede trukket den velkjente bredbremmede filthatten litt lenger ned i
pannen. Så tar han et par kraftige dobbelttak – rett over Nordsetervegen! Min
neste tanke er at det var godt det ikke kom noen biler akkurat nå. I neste
øyeblikk er Nansen i full fart nedover mot byen.