Vi kan være glad vi lever i et land
hvor
det ennå så lenge finnes rom nok,
tonende
lydrom av avstand
rundt stillhetens klare tone.
Denne stillheten er
en stor og dyp verdi.
(Hans Børli i Den levende stillheten)
Selv om motorisert ferdsel i utmark som kjent er
forbudt ved lov i vårt land - med få unntak for nyttetransport,
redningstjeneste og militær aktivitet - er antallet snøscootere i fritidsbruk
etter hvert på veg mot ett halvt hundre tusen. Allerede på slutten av
1970-tallet avtegnet det seg manglende respekt for loven i vårt nordligste
fylke.
Med tiden har antallet som tar seg til rette med
stadig større og hurtigere maskiner økt, ikke bare i de nordligste fylkene, men
også helt ned til fylker på Sørlandet. Foreningen mot Støy vil med dette PM-et
først og fremst rette oppmerksomheten mot støybelastningen og tapet av
stillheten som egenverdi som følger med denne utviklingen. Vi er imidlertid
klar over at utbredelsen av ulovelig bruk av snøscootere ikke bare kan
begrenses til et spørsmål om støy og stillhet, men at vi har med ett av mange
eksempel på modernitetsdrevet - og dermed kommersielt drevet - press mot
levemåter med respekt for den frie naturens egenverdi.
Et tidsbilde fra ”rånekulturen” blant snøscooterbrukere i Hallingdal
I lokalavisen
for kommunene i fjellbygdene i Buskerud,
Hallingdølen, kommenterte redaktør Tormodsgard
utviklingen av ulovelig bruk av fartsmaskiner på belter i sin lederartikkel den
1. mars 2003 slik:
Villmannskøyring med snøskuter er i
ferd med å bli eit stort problem
i hallingdalsfjella.
Dette skjer berre nokre månader
etter at det vart innført
nye
og strenge regler for snøskuterkøyring. Verst er situasjonen i Ål, og
spesielt
på Votndalsåsen
kor rånekulturen står sterkt. Store deler av fjellområdet er ”flatkøyrt”.
---
Respekten for politi og lovverk er lik null. Moralen er like enkel som
i
Ville Vesten – ”me er usamd i lovene, difor gir me f….”
Tormodsgard runder av sin kritikk av ”rånekulturen”
i naturen med denne påminnelsen:
Støy og motorlarm forringer verdien på utmarka.
Den 8. mars 2003 intervjuet Hallingdølen 5 av innbyggerne i Ål i alderen 22 til
37 år. I et oppslag med stort bilde av scooterførerne uttaler de blant annet:
Me køyrer
der me har lyst. Situasjonen i dag er vill vest.
---
Kva med skutertrasé langs kraftlinja?
Eit fåtal av oss ville køyrt langs kraftlinja.
---
Då er det betre å køyre
uloveleg i fjellet.
Allerede den 22. februar 2003 meldte Hallingdølen om ”Trafikktelefonen” som varslet om
hvor politiet til enhver tid gjennomførte kontroller i Hallingdal:
”En hard kjerne” på 20
– 30 personar som lyttar på
politiradioen, observerer, melder frå og
brukar varslinga fast og aktivt i Hallingdal
(Teleselskapet Strøm SMS ved Kristiansand).
En hytteeier i Ål som leier jaktrett uttalte den 1.
mars 2003 til Hallingdølen:
Eg har alltid høyrt at motorferdsel i utmark ikkje
er lov. Men i Ål verkar det
som
det er fullstendig akseptert.
---
Den siste helga me jakta, såg me ikkje ei rype. Berre tett i
tett med skuterspor på terrenget.
Søndag 29. oktober 2002 stoppet politiet en
snøscooterfører i Hemsedal som kjørte ulovlig. Anne-Kari Eriksen ved Gol og
Hemsedal lensmannskontor uttalte ved denne anledningen til Hallingdølen:
Det er utruleg mange snøskutarar i
dalen, og få løyve for køyring.
---
Det er (og) registrert mykje villmannskøyring, som i nokre tilfelle har resultert i ulykker.
---
Dei (snøscooterne) bråkar mykje, og skiløyper blir ofte øydelagde,
noko som irriterer.
Ordfører Ingvard Solberg i
Ål sier til Hallingdølen den 8. mars 2003 at han ”skjemst av å vera innbyggjar i Ål når folk blir truga på livet etter å ha
uttalt seg om skuterproblematikk”. I samme intervjuet viser avisen til folk som
… er redde for å uttala seg om den ulovlege
skutertrafikken. Dei har tidlegare
blitt truga med truslar om vald, og fått fortalt at det skal gå ut over
familiemedlemmer om dei anmelder ulovlege
forhold. Før om åra er bildekk skårne
opp,
folk blitt slått ned og trakassert.
Dette tidsbildet er hentet fra kommuner i landet som
med unntak av Hemsedal, har tolket loven om motorferdsel i utmark meget
liberalt. Foreningen mot Støy ser på dette som et eksempel blant mange her i
landet på at uten vilje og evne til grensesetting, går ikke bare stillhetens
egenverdi, men også individuelle og sosiale fellesverdier tapt.
Det beste er den dype stillheten
der jeg lever og vokser
og vinner det som verden
ikke kan ta fra meg
med ild og sverd.
(Johan Wolfgang Goethe)
La fjellvidda hvile i soldagens fred –
i dryss av de evige stjerner!
Da fanger du stillhetens lydhøre sinn
og drømmer med alt hva som lever.
(Theodor
Caspari)
Stillheten og norsk tradisjon for friluftsliv og fri ferdsel i natur
Vår egenartede, norske friluftslivstradisjon har,
selv i dagens gjennomteknifiserte samfunn, ikke gått av moten. En oppslutning
på godt over 80% av befolkningen i forbindelse med
”Friluftslivets år” 1993 bekreftes i St. meld. nr. 39 (2000 – 2001) Friluftsliv – Ein
veg til høgare livskvalitet. Like mange avviser
at tradisjonsfrilufts-
livets verdier er ”gammeldags”. Øverst på listen
over friluftslivsverdier står ikke
å søke spenning (1 av 10), men i følge den
ovennevnte stortingsmeldingen: Den frie naturens stillhet og fred (9 av 10). I kapittelet ”Hovudlinjer
i ein ny friluftslivspoli-tikk”
heter det i underkapittelet 2.6 Kvalitetar for
friluftsliv: ”Det er grunn til å tru
at verdien av ro og stille aukar
monaleg i det moderne samfunnet der kvardagen er sterkt prega av støy, stress og mas.
Regjeringa vil m. a.”:
-
Leggje vesentleg
vekt på å verne om høvet til å oppleve stille, fred og ro
-
Sikre at den verdien ulike område har for friluftsliv ikkje blir redusert av
støy og terrengslitasje
frå motorkjøretøy, luftfartøy og motorfartøy
Kapittelet om hovedlinjene i friluftslivspolitikken
avrundes med understrekningen av
at ikke alene Miljøverndepartementet men ”dei einskilde sektorane må ta sin del av ansvaret for å styrkje og oppretthalde
friluftslivet”.
For å
belyse hva begrepet stillhet
står for vil Foreningen mot Støy under henvisning til SFT-Rapport
nr 92:37 (se Henvisninger) minne om at:
Stillhet er en måte den frie natur taler til oss på
ved å tie
Várhet og utvikling av evnen til å bli vár
er egneskaper som følger vår friluftslivstradisjon. Det er talenter og
ferdigheter som vi kan utvikle i møte med våre medmennesker i sammenhenger
preget av moderne teknikk. Men det er talenter og ferdigheter som ikke så lett
kommer til sin rett i modernitetssamfunnet. I vår utvikling som art har evnen
til å bli vár, vært livsviktig i vårt møte ikke bare
med farlige dyr, men også i vårt forhold til vær og føre (så som snøskred). Várheten åpnet imidlertid også for skapende evner i spennet
fra kunst til spørsmålene om de store sammenhengene i livet.
En viktig forutsetning for å utvikle talentet várhet er stillhet.
Stillhet er ikke bare fravær av målbar støy. Stillhet er en kvalitet som kan tåle et målbart innslag
av (natur)lyd, men som forutsetter at vi har tilgang til fri natur – natur som ikke er frarøvet sine naturlige rytmer
(døgnrytmer, årsrytmer, vekstrytmer), natur som får
være seg selv. I et mekanistisk miljø så som et laboratorium for hørselsmåling,
eller et innspillingsstudio for musikk, kan det nok være stille. Vi hører ”ikke en lyd”, men de andre sanseinntrykkene
forårsaker heller uro og utrygghet enn várhet.
Stillheten kan altså ikke som (natur)lyd eller støy bestemmes etter
naturvitenskapens forskrifter med instrumenter som måler ”den lokale endringen
av tetthet i elastiske medier”. Slik sier Hans Børli
det – et menneske som kjente den frie natur, støyen (som kom med motorsaga…) og
stillheten:
Det
kommer for meg at det er seint på jorda. At dette
navnløse
livet som jeg står her og kjenner som en lykke
i
meg, er dømt til undergang. Jeg ber mine sanser våke,
leve
og oppleve mens det ennå finnes urørt natur,
levende stillhet.
For i fremtiden vil teknikken og
mekaniseringen skru sin jernjomfru
sammen
å kvele mennesket langsomt.
I det naturvennlige friluftslivet er stillhet først
og fremst en verdi i seg selv. I stillheten møter vi et kjennetegn ved fri
natur som like selvfølgelig hører hjemme i helskapen
som de enkelte synsinntrykkene, luktene eller berøringsopplevelsen. I en av
Fridtjof Nansens mange dagbokopptegnelser fra naturmøtet leser vi:
Å
så vakker er den snøen. Se så fint og lett den drysser ned derute,
så bløtt teppet ligger over hauger, stener og tuver,
og nedbøyde trær, og over isen og vannet, og de gamle skifarene fra da jeg kom;
- alt er dekket lett og varlig unner det rene teppet. Og verdenslarmen kommer
så uendelig langt bort, stenges ute; - her dempes all lyd. Granskogen og liene
er stille og hvite…
En trussel mot stillhetens egenverdi i
modernitetssamfunnet ligger i at den blir utnyttet som ”et knapt gode”.
Kommersialiseringen av denne umistelige kvaliteten ved fri natur, f eks som
lindring fra støy, betyr ikke bare at stillheten bombarderes med transportstøy,
men også at grobunnen for ettertanke går tapt i tidens rastløse livsstil.
Advarsler finner vi hos så ulike forfattere som den norske bygdepoeten Jan
Magnus Bruheim:
Einast
den som kan leite
inn til si inste kjerne
kan skimte eit løynleg samband
imillom mold og stjerne.
og den franske flyver-filosofen Antoine de Saint-Exupéry:
Og jeg forstod at de forsøkte
å unngå stillheten. For bare
i stillheten kan sannheten klare
å sette frø og slå rot.
Vi regner den
skapende evnen som et fornemt og verdifullt kjennetegn ved mennesket. Med
skapende evne tenker vi her på Askeladdens evne til å finne svar på spørsmål
uten fasit i samtiden, men også på håndverk og kunstneriske uttrykk av alle
slag. Som for alle andre menneskelige egenskaper må skaperevnen utvikles. Den
er ikke hyllevare. Vi trenger å øve. Vi trenger ikke minst tjenlige
øvingssituasjoner. Og vi trenger et mangfoldig tilfang av erfaringer.
Fra forskerhold som har fulgt utviklingen av
”intelligente datamaskiner” (AI), har vi
med årene fått rapporter om at skapende tenkning
ikke er mekanistisk og regelbundet
(f eks
What Computers Can´t Do av brødreparet Dreyfus i 1972 og 21 år senere
What Computers (Still) Can´t Do). Skapende tenkning næres i møte med en
mangfoldig virkelighet, der evnen til mønstergjenkjenning blomstrer. Nå til
dags skusler vi bort vår skapende evne med en rastløs livsstil i omgivelser
preget av tekniske konstruksjoner. Askeladden som løste flokene, aktet på rev
og bjørn (les fri natur) og de eldre (les generasjoners mønsterlæring i møte
med det uoverskuelige). Per og Pål snublet når det ble alvor, fordi de ikke tok
inn over seg verdien av de stille stunder ved bålet. Stillheten hjelper oss til
å forløse den skapende evnen.
Stillheten er et umistelig kjennetegn ved fri natur.
Da vi i 1980 – 81 fikk den første stortingsmelingen om naturpolitikken i Norge
– St. meld. nr. 68 Vern av norsk natur
–
var det tverrpolitisk enighet om at:
Det blir derfor disponeringen
av de områdene hvor det
ikke er satt i verk
spesielle vernetiltak, som får avgjørende
betydning
for hvordan naturen vår får utvikle seg i fremtiden.
Lar vi støyen drepe stillheten, taper vi ikke bare
stillheten som egenverdi, men også som kongeveg til inspirasjon, ettertanke og
skapende evne – som åpning til vegvalg for
livskvalitet og et vegvalg for vår og fremtidige
generasjoner til et liv i lage.
Etterord om motorisert ferdsel og lokalt selvstyre
Norsk forening mot Støy mener at støy er et omfattende
helse-, miljø- og samfunnsproblem (jfr Støyfaglig manifest, november 1996 –
vedlagt). Foreningen står gjerne
til tjeneste i arbeidet med å forebygge uønsket lyd i fri natur.
Skreia/Oslo, den
19. mai 2003
For Norsk
forening mot Støy
Nils Faarlund
(medlem av
Sakkyndig utvalg)
Henvisninger
Støyfaglig
manifest
– utarbeidet av Norsk forening mot Støy. 2. utg. Oslo 1996
Støy og
stillhet i friluftsliv ved Nils Faarlund. SFT-Rapport
nr. 92:39 Oslo 1992
Intuitiv
ekspertise av Deyfus, H. & S. Munksgaard,
København 1991