Vi kan være glad vi lever i et land

hvor det ennå så lenge finnes rom nok,

tonende lydrom av avstand

rundt stillhetens klare tone.

 

Denne stillheten er

en stor og dyp verdi.

 

(Hans Børli i Den levende stillheten)

 

 

PM om snøscooterstøy og stillhetens egenverdi

Selv om motorisert ferdsel i utmark som kjent er forbudt ved lov i vårt land - med få unntak for nyttetransport, redningstjeneste og militær aktivitet - er antallet snøscootere i fritidsbruk etter hvert på veg mot ett halvt hundre tusen. Allerede på slutten av 1970-tallet avtegnet det seg manglende respekt for loven i vårt nordligste fylke.

 

Med tiden har antallet som tar seg til rette med stadig større og hurtigere maskiner økt, ikke bare i de nordligste fylkene, men også helt ned til fylker på Sørlandet. Foreningen mot Støy vil med dette PM-et først og fremst rette oppmerksomheten mot støybelastningen og tapet av stillheten som egenverdi som følger med denne utviklingen. Vi er imidlertid klar over at utbredelsen av ulovelig bruk av snøscootere ikke bare kan begrenses til et spørsmål om støy og stillhet, men at vi har med ett av mange eksempel på modernitetsdrevet - og dermed kommersielt drevet - press mot levemåter med respekt for den frie naturens egenverdi. 

 

Et tidsbilde fra ”rånekulturen” blant snøscooterbrukere i Hallingdal

I lokalavisen for kommunene i fjellbygdene i Buskerud, Hallingdølen, kommenterte redaktør Tormodsgard utviklingen av ulovelig bruk av fartsmaskiner på belter i sin lederartikkel den 1. mars 2003 slik:

 

Villmannskøyring med snøskuter er i ferd med å bli eit stort problem

i hallingdalsfjella. Dette skjer berre nokre månader etter at det vart innført

nye og strenge regler  for snøskuterkøyring. Verst er situasjonen i Ål, og spesielt

Votndalsåsen kor rånekulturen står sterkt. Store deler av fjellområdet er ”flatkøyrt”.

---

Respekten for politi og lovverk er lik null. Moralen er like enkel som i

Ville Vesten – ”me er usamd i lovene, difor gir me f….

 

Tormodsgard runder av sin kritikk av ”rånekulturen” i naturen med denne påminnelsen:

 

Støy og motorlarm forringer verdien på utmarka.

 

Den 8. mars 2003 intervjuet Hallingdølen  5 av innbyggerne i Ål i alderen 22 til 37 år. I et oppslag med stort bilde av scooterførerne uttaler de blant annet:

 

Me køyrer der me har lyst. Situasjonen i dag er vill vest.

---

Kva med skutertrasé langs kraftlinja?

Eit fåtal av oss ville køyrt langs kraftlinja.

---

Då er det betre å køyre uloveleg i fjellet.

 

Allerede den 22. februar 2003 meldte Hallingdølen  om ”Trafikktelefonen” som varslet om hvor politiet til enhver tid gjennomførte kontroller i Hallingdal:

 

”En hard kjerne” på 20 – 30 personar som lyttar på politiradioen, observerer, melder frå og

  brukar varslinga fast og aktivt i Hallingdal (Teleselskapet Strøm SMS ved Kristiansand).

 

En hytteeier i Ål som leier jaktrett uttalte den 1. mars 2003 til Hallingdølen:

 

Eg har alltid høyrt at motorferdsel i utmark ikkje er lov. Men i Ål verkar det

som det er fullstendig akseptert.

---

Den siste helga me jakta, såg me ikkje ei rype. Berre tett i tett med skuterspor på terrenget.   

 

Søndag 29. oktober 2002 stoppet politiet en snøscooterfører i Hemsedal som kjørte ulovlig. Anne-Kari Eriksen ved Gol og Hemsedal lensmannskontor uttalte ved denne anledningen til Hallingdølen:

 

Det er utruleg mange snøskutarar i dalen, og få løyve for køyring.

---

Det er (og) registrert mykje villmannskøyring, som i nokre tilfelle har resultert i ulykker.

---

Dei (snøscooterne)  bråkar mykje, og skiløyper blir ofte øydelagde, noko som irriterer.

 

Ordfører Ingvard Solberg i Ål sier til Hallingdølen  den 8. mars 2003 at han ”skjemst av å vera innbyggjar i Ål når folk blir truga på livet etter å ha uttalt seg om skuterproblematikk”. I samme intervjuet viser avisen til folk som

 

… er redde for å uttala seg om den ulovlege skutertrafikken. Dei har tidlegare

blitt truga med truslar om vald, og fått fortalt at det skal gå ut over familiemedlemmer om dei anmelder ulovlege forhold. Før om åra er bildekk skårne

opp, folk blitt slått ned og trakassert.

 

Dette tidsbildet er hentet fra kommuner i landet som med unntak av Hemsedal, har tolket loven om motorferdsel i utmark meget liberalt. Foreningen mot Støy ser på dette som et eksempel blant mange her i landet på at uten vilje og evne til grensesetting, går ikke bare stillhetens egenverdi, men også individuelle og sosiale fellesverdier tapt.

 

Det beste er den dype stillheten

der jeg lever og vokser

og vinner det som verden

ikke kan ta fra meg

med ild og sverd.

(Johan Wolfgang Goethe)

 

La fjellvidda hvile i soldagens fred –

i dryss av de evige stjerner!

Da fanger du stillhetens lydhøre sinn

og drømmer med alt hva som lever.

(Theodor Caspari)

 

 

Stillheten og norsk tradisjon for friluftsliv og fri ferdsel i natur

Vår egenartede, norske friluftslivstradisjon har, selv i dagens gjennomteknifiserte samfunn, ikke gått av moten. En oppslutning på godt over 80% av befolkningen i forbindelse med ”Friluftslivets år” 1993 bekreftes i St. meld. nr. 39 (2000 – 2001) Friluftsliv – Ein veg til høgare livskvalitet. Like mange avviser at tradisjonsfrilufts-

livets verdier er ”gammeldags”. Øverst på listen over friluftslivsverdier står ikke

å søke spenning (1 av 10), men i følge den ovennevnte stortingsmeldingen: Den frie naturens stillhet og fred (9 av 10). I kapittelet ”Hovudlinjer i ein ny friluftslivspoli-tikk” heter det i underkapittelet 2.6 Kvalitetar for friluftsliv: ”Det er grunn til å tru

at verdien av ro og stille aukar monaleg i det moderne samfunnet der kvardagen er sterkt prega av støy, stress og mas. Regjeringa vil m. a.”:

 

-          Leggje vesentleg vekt på å verne om høvet til å oppleve stille, fred og ro

 

-         Sikre at den verdien ulike område har for friluftsliv ikkje blir redusert av

støy og terrengslitasje frå motorkjøretøy, luftfartøy og motorfartøy

 

Kapittelet om hovedlinjene i friluftslivspolitikken avrundes med understrekningen av

at ikke alene Miljøverndepartementet men ”dei einskilde sektorane må ta sin del av ansvaret for å styrkje og oppretthalde friluftslivet”.

 

For å belyse hva begrepet stillhet står for vil Foreningen mot Støy under henvisning til SFT-Rapport nr 92:37 (se Henvisninger) minne om at:

 

Stillhet er en måte den frie natur taler til oss på

ved å tie

 

Várhet og utvikling av evnen til å bli vár er egneskaper som følger vår friluftslivstradisjon. Det er talenter og ferdigheter som vi kan utvikle i møte med våre medmennesker i sammenhenger preget av moderne teknikk. Men det er talenter og ferdigheter som ikke så lett kommer til sin rett i modernitetssamfunnet. I vår utvikling som art har evnen til å bli vár, vært livsviktig i vårt møte ikke bare med farlige dyr, men også i vårt forhold til vær og føre (så som snøskred). Várheten åpnet imidlertid også for skapende evner i spennet fra kunst til spørsmålene om de store sammenhengene i livet.

 

En viktig forutsetning for å utvikle talentet várhet er stillhet. Stillhet er ikke bare fravær av målbar støy. Stillhet er en kvalitet som kan tåle et målbart innslag av (natur)lyd, men som forutsetter at vi har tilgang til fri natur – natur som ikke er frarøvet sine naturlige rytmer (døgnrytmer, årsrytmer, vekstrytmer), natur som får være seg selv. I et mekanistisk miljø så som et laboratorium for hørselsmåling, eller et innspillingsstudio for musikk, kan det nok være stille. Vi hører ”ikke en lyd”, men de andre sanseinntrykkene forårsaker heller uro og utrygghet enn várhet. Stillheten kan altså ikke som (natur)lyd eller støy bestemmes etter naturvitenskapens forskrifter med instrumenter som måler ”den lokale endringen av tetthet i elastiske medier”. Slik sier Hans Børli det – et menneske som kjente den frie natur, støyen (som kom med motorsaga…) og stillheten:

 

Det kommer for meg at det er seint på jorda. At dette

navnløse livet som jeg står her og kjenner som en lykke

i meg, er dømt til undergang. Jeg ber mine sanser våke,

leve og oppleve mens det ennå finnes urørt natur,

levende stillhet. For i fremtiden vil teknikken og

            mekaniseringen skru sin jernjomfru sammen

            å kvele mennesket langsomt.

 

I det naturvennlige friluftslivet er stillhet først og fremst en verdi i seg selv. I stillheten møter vi et kjennetegn ved fri natur som like selvfølgelig hører hjemme i helskapen som de enkelte synsinntrykkene, luktene eller berøringsopplevelsen. I en av Fridtjof Nansens mange dagbokopptegnelser fra naturmøtet leser vi:

 

Å så vakker er den snøen. Se så fint og lett den drysser ned derute, så bløtt teppet ligger over hauger, stener og tuver, og nedbøyde trær, og over isen og vannet, og de gamle skifarene fra da jeg kom; - alt er dekket lett og varlig unner det rene teppet. Og verdenslarmen kommer så uendelig langt bort, stenges ute; - her dempes all lyd. Granskogen og liene er stille og hvite…

 

En trussel mot stillhetens egenverdi i modernitetssamfunnet ligger i at den blir utnyttet som ”et knapt gode”. Kommersialiseringen av denne umistelige kvaliteten ved fri natur, f eks som lindring fra støy, betyr ikke bare at stillheten bombarderes med transportstøy, men også at grobunnen for ettertanke går tapt i tidens rastløse livsstil. Advarsler finner vi hos så ulike forfattere som den norske bygdepoeten Jan Magnus Bruheim:

 

Einast den som kan leite

inn til si inste kjerne

kan skimte eit løynleg samband

imillom mold og stjerne.

 

og den franske flyver-filosofen Antoine de Saint-Exupéry:

 

Og jeg forstod at de forsøkte

å unngå stillheten. For bare

i stillheten kan sannheten klare

å sette frø og slå rot.

 

 Vi regner den skapende evnen som et fornemt og verdifullt kjennetegn ved mennesket. Med skapende evne tenker vi her på Askeladdens evne til å finne svar på spørsmål uten fasit i samtiden, men også på håndverk og kunstneriske uttrykk av alle slag. Som for alle andre menneskelige egenskaper må skaperevnen utvikles. Den er ikke hyllevare. Vi trenger å øve. Vi trenger ikke minst tjenlige øvingssituasjoner. Og vi trenger et mangfoldig tilfang av erfaringer.

 

Fra forskerhold som har fulgt utviklingen av ”intelligente datamaskiner” (AI), har vi

med årene fått rapporter om at skapende tenkning ikke er mekanistisk og regelbundet

(f eks What Computers Can´t  Do av brødreparet Dreyfus i 1972 og 21 år senere What Computers (Still)  Can´t Do). Skapende tenkning næres i møte med en mangfoldig virkelighet, der evnen til mønstergjenkjenning blomstrer. Nå til dags skusler vi bort vår skapende evne med en rastløs livsstil i omgivelser preget av tekniske konstruksjoner. Askeladden som løste flokene, aktet på rev og bjørn (les fri natur) og de eldre (les generasjoners mønsterlæring i møte med det uoverskuelige). Per og Pål snublet når det ble alvor, fordi de ikke tok inn over seg verdien av de stille stunder ved bålet. Stillheten hjelper oss til å forløse den skapende evnen.

 

Stillheten er et umistelig kjennetegn ved fri natur. Da vi i 1980 – 81 fikk den første stortingsmelingen om naturpolitikken i Norge – St. meld. nr. 68 Vern av norsk natur

var det tverrpolitisk enighet om at:

 

Det blir derfor disponeringen av de områdene hvor det

ikke er satt i verk spesielle vernetiltak, som får avgjørende

betydning for hvordan naturen vår får utvikle seg i fremtiden.

 

Lar vi støyen drepe stillheten, taper vi ikke bare stillheten som egenverdi, men også som kongeveg til inspirasjon, ettertanke og skapende evne – som åpning til vegvalg for livskvalitet og et vegvalg for vår og fremtidige generasjoner til et liv i lage.

 

Etterord om motorisert ferdsel og lokalt selvstyre

Norsk forening mot Støy mener at støy er et omfattende helse-, miljø- og samfunnsproblem (jfr Støyfaglig manifest, november 1996 – vedlagt). Foreningen står gjerne

til tjeneste i arbeidet med å forebygge uønsket lyd i fri natur.

 

 

Skreia/Oslo, den 19. mai 2003

 

For Norsk forening mot Støy

Nils Faarlund

(medlem av Sakkyndig utvalg)

 

 

 

Henvisninger

Støyfaglig manifest – utarbeidet av Norsk forening mot Støy. 2. utg. Oslo 1996

Støy og stillhet i friluftsliv ved Nils Faarlund. SFT-Rapport nr. 92:39 Oslo 1992

Intuitiv ekspertise av Deyfus, H. & S. Munksgaard, København 1991