Norsk Forening
mot Støy feirer sitt 40 års jubileum den 16. september 2003, og nedenfor følger
en kronikk Nils Faarlund har skrevet i den anledning.
Norsk forening mot Støy er
40 år:
Mot støy – for
stillhet!
Støy er den forurensingskilden som plager flest personer i det moderne Norge. Hver dag er vi utsatt for støyende situasjoner – både hjemme og på arbeid, ute og inne, natt og dag, på landet og i byen. Støy er irriterende, trettende og et helseproblem som med utviklingen har blitt til et samfunnsproblem.
Norsk forening mot Støy er en frittstående organisasjon med det overordnede mål å bidra til å redusere og forebygge støybelastning og støyplager for dermed å fremme livskvaliteten hos Norges befolkning. Det var samfunnsbevisste kvinner og menn med en politisk eller faglig plattform som var forutseende og modige nok til i Gjenreisningens Norge å organisere motstanden mot en ukritisk anvendelse av støyende, tekniske nyvinninger.
Støy er uønsket lyd. Alt etter den enkeltes tålegrense og interesse vil uønsket lyd irritere, forstyrre, plage eller skade et menneske. Arten av støy, intensitet, hyppighet og forhold til eventuell bakgrunnsstøy bestemmer innflytelsen på helse og trivsel. I samspill med andre stressfaktorer kan støy fungere som utløsningsmekanisme for både psykiske og somatiske plager og sykdommer som tretthet og aggresjon, søvnforstyrrelser og konsentrasjonsvanskeligheter, men også hodepine, muskelspenninger, magelidelser, hjerte- og karsykdommer, m.v.
I modernitetens Norge kan det synes som om Norsk forening mot Støy er enda en sammenslutning som stikker kjepper i innovasjonens hjul. Sant nok - foreningen er mot støy. Samtidig er vi for noe: Vi er for stillhet.
hvor
det ennå så lenge finnes rom nok,
tonende
lydrom av avstand
rundt stillhetens klare tone.
Denne stillheten er
en stor og dyp verdi.
(Hans Børli i Den levende stillheten)
For å
belyse hva begrepet stillhet
står for vil Foreningen mot Støy under henvisning til SFT-Rapport
nr 92:37 minne om at:
Stillhet er en måte den
frie natur taler til oss på
ved å tie
Várhet og utvikling av evnen til å bli vár
er egneskaper som følger vår friluftslivstradisjon. Det er talenter og
ferdigheter som ikke så lett kommer til sin rett i modernitetssamfunnet. I vår
utvikling som art, har evnen til å bli vár, vært
livsviktig i møte ikke bare med farlige dyr, men også i vårt forhold til vær og
føre. Várheten åpnet imidlertid også for skapende
evner i spennet fra kunst til spørsmålene om de store sammenhengene i livet.
En viktig forutsetning for å utvikle talentet várhet er stillhet.
Stillhet er ikke bare fravær av målbar støy. Stillhet er en kvalitet som kan tåle et målbart innslag
av (natur)lyd, men som forutsetter at vi har tilgang til fri natur – natur som ikke er frarøvet sine naturlige rytmer
(døgnrytmer, årsrytmer, vekstrytmer), natur som får
være seg selv. I et mekanistisk miljø så som et laboratorium for hørselsmåling,
eller et innspillingsstudio for musikk, kan det nok være stille. Vi hører ”ikke en lyd”, men de andre sanseinntrykkene
forårsaker heller uro og utrygghet enn várhet.
Stillheten kan altså ikke som (natur)lyd eller støy bestemmes etter
naturvitenskapens regelbundethet med instrumenter som måler ”den lokale
endringen av tetthet i
elastiske medier”. Slik sier Hans Børli det – et
menneske som kjente den frie natur, støyen (som kom med motorsaga…) og
stillheten:
Jeg ber mine sanser våke,
leve
og oppleve mens det ennå finnes urørt natur,
levende stillhet.
For i fremtiden vil teknikken og
mekaniseringen skru sin jernjomfru sammen
og kvele mennesket langsomt.
I det naturvennlige friluftslivet er stillhet først
og fremst en verdi i seg selv. I stillheten møter vi et kjennetegn ved fri
natur som like selvfølgelig hører hjemme i helskapen
som de enkelte synsinntrykkene, luktene eller berøringsopplevelsen.
I en av Fridtjof Nansens mange dagbokopptegnelser
fra naturmøtet leser vi:
Å
så vakker er den snøen. Se så fint og lett den drysser ned derute,
så bløtt teppet ligger over hauger, stener og tuver,
og nedbøyde trær, og over isen og vannet, og de gamle skifarene fra da jeg kom;
- alt er dekket lett og varlig unner det rene teppet. Og verdenslarmen kommer
så uendelig langt bort, stenges ute; - her dempes all lyd. Granskogen og liene
er stille og hvite…
En trussel
mot stillhetens egenverdi i
modernitetssamfunnet ligger i at den blir utnyttet som ”et knapt gode”.
Kommersialiseringen av denne umistelige kvaliteten ved fri natur, f eks som
lindring fra støy, betyr ikke bare at stillheten bombarderes med transportstøy,
men også at grobunnen for ettertanke går tapt i tidens rastløse livsstil.
Advarsler finner vi hos så ulike forfattere som den norske bygdepoeten Jan
Magnus Bruheim:
Einast
den som kan leite
inn til si inste kjerne
kan skimte eit løynleg samband
imillom mold og stjerne.
og den franske flyver-filosofen Antoine de Saint-Exupéry:
Og jeg forstod at de
forsøkte
å unngå stillheten. For bare
i stillheten kan sannheten klare
å sette frø og slå rot.
Vi regner den skapende evnen som et fornemt og verdifullt kjennetegn ved
mennesket. Med skapende evne tenker vi her på Askeladdens evne til å finne svar
på spørsmål uten fasit i samtiden, men også på håndverk og kunstneriske uttrykk
av alle slag. Som for alle andre menneskelige egenskaper må skaperevnen
utvikles. Den er ikke hyllevare. Vi trenger å øve. Vi trenger ikke minst
tjenlige øvingssituasjoner. Og vi trenger et mangfoldig tilfang av erfaringer.
Fra forskerhold som har fulgt utviklingen av
”intelligente datamaskiner” (AI), har vi
med årene fått rapporter om at skapende tenkning
ikke er mekanistisk og regelbundet
(f eks
What Computers Can´t Do av brødreparet Dreyfus i 1972 og 21 år senere
What Computers (Still) Can´t Do). Skapende tenkning næres i møte med en
mangfoldig virkelighet, der evnen til mønstergjenkjenning blomstrer. Nå til
dags skusler vi bort vår skapende evne med en rastløs livsstil i omgivelser
preget av tekniske konstruksjoner. Askeladden som løste flokene, aktet på rev
og bjørn (les fri natur) og de eldre (les generasjoners mønster-læring
i møte med det uoverskuelige). Per og Pål snublet når det ble alvor, fordi de
ikke tok inn over seg verdien av de stille stunder ved bålet. Stillheten
hjelper oss til å forløse den skapende evnen.
Stillheten er et umistelig kjennetegn ved fri natur.
Da vi i 1980 – 81 fikk den første
stortingsmelingen om naturpolitikken i Norge – St.
meld. nr. 68 Vern av norsk natur –
var det tverrpolitisk enighet om at:
Det blir derfor disponeringen av de områdene hvor det
ikke er satt i verk
spesielle vernetiltak, som får avgjørende
betydning
for hvordan naturen vår får utvikle seg i fremtiden.
Lar vi støyen drepe stillheten, taper vi ikke bare
stillheten som egenverdi, men også som kongeveg til inspirasjon, ettertanke og
skapende evne – som åpning til vegvalg for livskvalitet
og et vegvalg for vår og fremtidige generasjoner til
et liv i lage.
Forfatteren er
Nils Faarlund som er medlem av foreningens faglige råd. Faarlund er
grunnleggeren av og rektor ved NORGES HØGFJELLSSKOLE som i 37 år har arbeidet
på hel tid for naturvennlig ferdsel i fri natur. Etter oppdrag fra det
ansvarlige forvaltningsorganet for støyforurensning, Statens
forurensningstilsyn, sto Faarlund i 1992 for SFT-Rapport
nr. 92:39 Støy og stillhet i friluftsliv.